Azhi og den gamle teppemakeren

I en by der husene var laget av leire og kveldene duftet av kardemomme og roser, bodde en jente som het Azhi. Huset hennes lå ved et smalt smug der flaggermus skar gjennom luften i skumringen, og like ved smuget lå et lite verksted med en blå dør. Bak døren bodde mester Behrouz, som hadde vevd tepper så lenge at fingrene husket mønstrene bedre enn øynene. Han hadde hvite øyenbryn som to små måker og en stemme som lød som honning i et glass. Hver kveld, når solen sank bak takene og muezzinens rop tonet bort, brant en myk oljelampe i vinduet hans. Azhi stoppet alltid utenfor og kikket inn. Hun visste ikke at den gamle mannen allerede hadde lagt merke til henne.

En kveld åpnet mester Behrouz døren og vinket henne nærmere. 'Du kikker inn hver kveld,' sa han med lav stemme. 'Vil du se hvordan et teppe blir til?' Azhi nikket stille. Inne i verkstedet luktet det av ull og tre og varm lampeolje. En stor treramme sto midt på gulvet, og fra rammen hang hundrevis av tråder, rette som regn. Mester Behrouz la en pute til henne på gulvet. 'Et teppe begynner alltid med stille tråder,' sa han. 'Så kommer mønsteret. Men først må man lytte til trådene.' Azhi lente seg fram og lyttet.

Mester Behrouz tok et stykke ulltråd, rød som et modent granateplefrø, og viste henne hvordan man knyttet en knute rundt to tråder. Fingrene hans beveget seg sakte, så hun skulle rekke å se hvert steg. 'Slik,' sa han. 'Tråden bak, rundt, gjennom, og ned. Så slipper man enden, klipper av, og begynner på den neste.' Azhi prøvde. Den første knuten ble tykk og skjev og hang feil vei. Den andre ble litt mindre skjev. Den tredje gled helt unna. Men etter en stund begynte fingrene hennes å gjette riktig uten at hun tenkte på det. Den tiende knuten så nesten ut som en ekte liten rød prikk. Mester Behrouz smilte under det hvite skjegget. 'Sånn begynner det,' sa han mykt. 'Med mange små prikker som venter på hverandre. Ingen av dem trenger å være perfekte. De trenger bare å være der.'