Ugla som lærte å tute

Høyt oppe i ei gammel furu, der barnålene duftet kvae, bodde en liten uglunge. Hun het Ugla. Fjærene hennes var myke som små skyer. Månen tittet fram bak skogen. Nå var det på tide å lære å tute.

Ved siden av Ugla satt storebroren hennes. Han het Knut. Knuts tut var dypt og varmt. Det rullet ut over skogen som et mykt teppe. 'Nå prøver du,' hvisket Knut. Ugla nikket. Hun var liten, men modig.

Ugla trakk pusten. Hun åpnet nebbet. Ut kom… 'piip!' Det hørtes ut som en liten leke. Knut smilte. 'Det er en begynnelse,' sa han. 'En stjerne starter også som en gnist.' Ugla lo stille.

'Pust inn den svale natten,' hvisket Knut. 'Kjenn duften av furu og mose.' Ugla lukket øynene. Hun pustet langsomt. Luften smakte kvae og stjerner. Hun ble varm i brystet, som en liten ovn.

Hun prøvde igjen. Denne gangen kom det 'huu… piiip!' Halve et tut, halve en pip. Et lite pinnsvin nede på bakken stoppet og så opp. Det så ganske overrasket ut. Ugla lo og gjemte nebbet under vingen.

Knut humret stille. 'Godt forsøk,' sa han. 'Du trenger ikke tvinge lyden. Den kommer fra et varmt sted inni deg.' Han la den store vingen rundt henne. Ugla følte seg trygg. Skogen var stille.

Ugla prøvde igjen. 'Hu-piip!' En liten rev nede mellom buskene kikket opp. Han spisset ørene. Så smilte han, for det hørtes så morsomt ut. Han la seg ned i mosen og lyttet videre.

'Lukk øynene igjen,' sa Knut. 'Tenk på noe mykt. Mamma. Mosen. Vinger.' Ugla lukket øynene. Hun tenkte på Knuts varme vinge. Hun kjente at det ble stille og fint inni henne. Brystet vokste sakte.

Hun åpnet nebbet helt forsiktig. 'Huuu… huu.' Det kom mykt. Som en liten vind. Det var ikke stort, men det var et ekte tut. Ugla ble så glad at hun nesten mistet balansen. Knut lo stille.

Tutet rullet ut over skogen. Det gikk forbi furuene. Det gikk forbi blåbærbusken. Det gikk helt bort til et lite vann, der en frosk satt og lyttet. Frosken sluttet å kvekke. Alt ble stille.