Skyggemesterens datter

Solen sank bak fjellkantene og det varme kveldslyset falt skrått gjennom vinduet i Saris hjem. Himmelen hadde farget seg i dype nyanser av oransje og rosa, og de siste fuglene trakk stille forbi mot redene sine i de høye bambusskogenes kronverk. Inne i rommet spredte en gammel oljelampe et rødgyllent skjær langs veggene, og luften duftet av mat og av det tørre gresset i takbjelkene. Det var den tid på døgnet Sari likte aller best, kvelden, når arbeidet var gjort og huset samlet seg rundt familien som en omfavnelse.

Bapak Adi, Saris far, bar inn en rull hvitt bomullstøy og to sterke bambusstokker. Han beveget seg forsiktig, slik han alltid gjorde når det var tid for wayang. Sari satte seg på huk i et hjørne og fulgte hvert eneste grep med blikket. Han spente opp tøyet stramt mellom stokkene til det lyste som et lite vindu mot natten, fylt av lampeskjæret. Foran tøyet la han ned en trekiste med et gammelt messinglås. Det var den kisten Sari aldri fikk åpne på egen hånd, den med figurene inni.

Bapak Adi åpnet kisten og trakk opp en figur innpakket i et stykke myk batikk. Han brettet ut stoffet forsiktig, nesten som om han åpnet et brev. Sari krop litt nærmere. Figuren var skåret av bøffelskinn, et tykt og hardt materiale som likevel var gjennomboret av utallige små hull i fine mønstre: blomster, sirkler, bladranker og fisker. I lampeskjæret lyste hullene som stjerner, og skyggen figuren kastet var ikke bare mørk, men full av lys og form. «Det er Hanuman,» sa Bapak Adi og holdt figuren mot lampen.

Hanumans øyne var innlagt med lite gult horn og halen hans snoet seg opp bak ryggen som et spørsmålstegn. I neven holdt han en liten stav, og bena hans var i et steg som om han nettopp var på vei et viktig sted. 'Hanuman er apeguden,' fortalte Bapak Adi. 'Han er sterk og rask og lojal mot prins Rama. Men det fineste med Hanuman er ikke styrken, det er hjertet. Han kan fly over hav og klatre over fjell, men det han velger å bære er oftest en blomst.' Sari så lenge på figuren og lurte på om det var sant at en helt kunne være snill.