Draken og fyrvokteren

Lengst ute på en klippe, der havet og himmelen møttes, sto et gammelt hvitt fyrtårn. Det var ikke spesielt høyt, men det var solid, og det hadde stått der så lenge at til og med måkene regnet det som en del av kysten. Inne i fyret bodde fyrvokteren Ingrid, en rolig kvinne med værbitte hender og en tykk ullgenser strikket av bestemoren hennes. Hun hadde passet fyret i mange, mange år. Når stormene kom om kvelden tente hun lampen, kokte te i sin gamle kobberkjele, og dro et teppe over knærne. Hun var aldri helt alene, selv om det var langt til nærmeste hus. For Ingrid hadde en hemmelig venn som besøkte henne hver gang himmelen ble mørk og vinden begynte å dra hardt over vannet.

Denne kvelden luktet luften av salt og regn, og nedenfor klippen slo bølgene mot steinene med en dyp, trommende takt. Måkene hadde allerede flydd hjem til sprekkene sine i fjellet, der de gjemte seg under overhengene og kikket ut med blanke svarte øyne. Ingrid satte vannet på i kobberkjelen, fylte tekannen sin med tørket kamille og la to sukkerbiter i koppen. Gjennom vinduet så hun hvordan himmelen i vest ble oransjerød, så plommelilla, og hvordan de første store regndråpene begynte å slå mot ruten. Tåkeluren ute på den ytterste piren ropte langt borte, to lange toner som rullet over bølgene. Hun smilte mot vinduet. 'Snart kommer du,' hvisket hun. Så klatret hun opp den smale vindeltrappen, tente den store lampen øverst i fyret, og den gule strålen begynte sin langsomme sveip over det mørknende havet.

Vinden tok tak i klippen med begge hender og himmelen ble dypblå, så grå, så nesten svart. Regnet begynte å tromme mykt mot rutene, først som små fingre, så som en hel hånd. Inne i fyret luktet det av lampolje og vått ull, og Ingrid trakk genseren tettere om seg. Hun stilte seg ved det østre vinduet med tekoppen i hånden og så ut over bølgene. Da så hun det hun hadde ventet på: en lang skygge som beveget seg under vannet, rolig som en sky over en åker. Skyggen ble større. En rygg av glitrende skjell brøt overflaten, vannet rant av den i to lyse elver, og så kom et hode like stort som et fiskebåtskrog, med vennlige gule øyne som lyste mykt i mørket. Det var Glimmer, havdraken.