Onsen og den søvnige apen

Høyt oppe i de japanske fjellene, der furutrærne var tunge av snø og luften var kald som en isbit mot kinnet, fantes en hemmelig liten dal. Ingen veier førte dit. Bare stier som aper og rever kjente. Midt i dalen dampet et tjern av varmt vann. Det var en onsen, en kilde fra fjellets eget hjerte. Vannet kom opp mellom svarte steiner og luktet litt av mineraler og litt av regn. Snøen falt mykt over alt. Stille, stille fnugg som seilte ned gjennom skumringen. De landet på greinene. På steinene. På ryggene til små dyr. Og på kanten av det varme tjernet, helt stille, satt en liten ape. Hun het Yumi. Pelsen hennes var kremfarget og kinnene var rosa som kirsebærblomst.

Yumi hadde litt snø på skuldrene. En liten hvit kappe av fnugg. Hun ristet det ikke av seg. Hun bare satt der og så ut over vannet. Dampen steg opp i myke virvler. Den så ut som hvite slør som danset i den blå luften. Når et fnugg falt gjennom dampen, smeltet det lenge før det nådde vannet. Det ble til en liten dråpe, og dråpen ble til mer damp, og dampen steg videre oppover. Alt i dalen beveget seg langsomt. Og inne i dampen, i det varme vannet, satt familien hennes. Mamma. Pappa. Lillebroren. Bestemor. Alle var allerede i tjernet. Alle med rosa kinn og halvlukkede øyne. Ingen snakket. De bare var der, myke og tunge, som om varmen hadde tatt bort alle ordene.

Yumi trakk pusten dypt. Luften var så kald at den kilte i nesen. Da hun pustet ut, ble det en liten hvit sky foran munnen hennes. Den løste seg opp fort. Så en til. Og en til. Hun likte å se sin egen pust på den måten. Men vannet, vannet så så varmt ut. Hun dyppet en tå. Aaah. Så en fot. Aaah. Så satte hun seg sakte, sakte ned i tjernet. Det varme vannet steg opp rundt henne. Først rundt magen. Så rundt brystet. Så opp til haken. Varmen krøp inn i pelsen som et mykt teppe som la seg overalt på én gang. Hele kroppen sukket på én gang. Aaaaah. Hun kjente hvordan skuldrene sank ned fra der de hadde vært, helt oppe ved ørene, og hvilte i vannet.