Museet etter stengetid

Da den siste gjesten gikk ut gjennom de store tredørene, ble museet helt stille. Klokka i tårnet slo åtte myke slag, og ute falt mørket sakte over byen. Inne i hallen tente nattvakten Bertil den lille lykta si. Den lyste varmt, som en gammel venn som hadde våknet til liv. Bertil smilte for seg selv. Nå begynte favorittiden hans på døgnet, kveldsrunden.

Bertil hadde jobbet på museet i mange år. Han kjente hver korridor, hver trapp, hvert lille knirk i gulvet. Han visste hvilke lamper som lyste litt svakere enn de andre, og hvilke vinduer som rasla når det blåste. Med lykta i hånda begynte han runden sin. 'God kveld, gamle hus', hvisket han. Og huset så liksom ut til å puste rolig tilbake.

Den første salen var fossilsalen. Midt i rommet sto et enormt dinosaurskjelett, høyt som et tre. Det var en av favorittene til Bertil. Han pleide å kalle det Lillen, selv om hun slett ikke var liten. Lykteskinnet vandret over de blanke beina, og skyggene la seg mykt mot gulvet. 'God natt, Lillen', sa Bertil, og nikket vennlig mot det svære hodet.

Statuene i hjørnet av salen sto helt stille. Det var to steinfigurer fra en gammel tid, med vennlige ansikter og slitte hender. Bertil smilte litt da han gikk forbi. Det sies at statuer bare står stille når noen ser på, men det er jo bare et gammelt eventyr. Bertil så alltid ekstra lenge på dem, i tilfelle de skulle ville strekke litt på seg. Det gjorde de ikke. Det gjør de aldri.

Bertil gikk videre inn i neste rom. Her hang store oljemalerier i tunge gullrammer. På ett maleri satt ei ku og hvilte i en sommereng. På et annet seilte et lite skip mellom blå bølger. På det største sto en gammel hage i full blomst. Bertil stoppet en liten stund foran hvert bilde. 'Sov godt, ku', hvisket han. 'Sov godt, skip. Sov godt, hage.'

Oppe i taket var det en liten kuppel av malt glass. På dagen lyste den i alle regnbuens farger, men nå var den nesten svart. Nesten, for månen hadde nettopp begynt å klatre opp over takene der ute, og de første strålene falt inn gjennom kuppelen som tynne sølvtråder. Bertil bøyde hodet bakover og så opp. Det så ut som om månen hilste på ham gjennom vinduet.