Tebladene som la seg til å sove

Det var sent. Månen tittet inn gjennom vinduet. Stille, stille. Lille Mio satt i den myke pysjamasen og så på en kopp te i vinduskarmen. Koppen var varm. Riktig varm. Dampen steg opp, sakte, sakte, sakte. Den krøllet seg som en liten hvit fjær. Mio gjespet en liten gjesp. Aaah. Så en til. Aaah. Stille, stille, hvisket huset. Tikk, takk, sa klokken i gangen. Alt skulle snart sove.

I koppen svømte små teblader. Små, små teblader. De var mørke og runde, som bittesmå båter. Et blad gynget opp. Et blad gynget ned. Opp og ned. Opp og ned. Plopp, sa et blad. Plopp, sa et til. Plopp, plopp, plopp. Mio holdt pusten. Helt stille. Helt rolig. Bladene ville fortelle noe. Noe viktig. Noe hemmelig.

Sakte ble teen kjøligere. Sakte, sakte. Dampen ble tynnere og tynnere. Pust, pust. Og bladene begynte å dale. Ned, ned, ned. Som løv om høsten. Som snøfnugg en stille vinternatt. Sus, sa et blad. Sus, sa et til. Mio lente hodet mot vinduet. Glasset var svalt mot kinnet. Mykt og svalt. Mio pustet langsomt. Inn, ut. Inn, ut.

På bunnen av koppen begynte noe å skje. Noe lite. Noe fint. Bladene la seg i en liten rad. En lang, buktende rad. Buktet, buktet. Mio myste. Nærmere, nærmere. 'En sti!' hvisket Mio. En liten sti, av teblader. En sti inn i koppen. Hvor førte den? Mio måtte se. Mio måtte, måtte se.

Ved siden av stien samlet flere blader seg. De laget en rund, rund form. Rund som en knapp. Rund som månen. En liten dam! En liten, liten dam. I dammen fløt et lite stykke sitronskall. Det ble en vannlilje. En gul vannlilje. Ved siden av vannliljen satt en bitteliten dråpe te. Det ble en frosk. En liten, rolig frosk. Den sa ikke kvakk. Ikke en lyd. Den bare satt. Og nesten lukket øynene.

Mio trakk pusten. Et lite, lite åndedrag. 'En hage,' hvisket Mio. 'En liten hage i koppen min.' Mios hjerte gjorde dunk, dunk. Så rolig, rolig. Mio pustet sakte. Inn gjennom nesen. Snnnf. Ut gjennom munnen. Foooo. Som mamma hadde lært. Inn, ut. Inn, ut. Og bladene fortsatte å falle. Sakte, sakte, sakte. Mykt som mel.