Keiserens sirisseburet

Langt bortenfor de blå fjellene, i et land der takene bøyde seg som vinger og lykter gynget i kveldsbrisen, lå et stort palass. Inne i palasset bodde en keiser som var stolt over mange ting, men aller mest stolt var han over sin samling av sirisser. Han hadde tjueto sirisser i tjueto små bur, og de sang for ham når dagen ble til natt. Burene sto på rekke på en lang hylle av rødt tre, alle utskåret med drager, lotusblomster og små måner. Den som tok seg av sirissene var en liten jente som het Mei, og hun var den eneste i hele palasset som ikke snakket høyt.

Mei var åtte år gammel, og oppgaven hennes var den stilleste i hele palasset. Om morgenen ga hun sirissene friske melonbiter og fylte de små skålene med vann. Om ettermiddagen feide hun gulvet rundt burene med en myk bambuskost. Om kvelden lyttet hun nøye, for en god sirissvokter må høre om noen av dem er lei seg eller trette. Mei lyttet så godt at hun kunne skille hver siriss bare på sangen. Hun hadde gitt dem alle navn inni hodet sitt: Te-spjuveren, Store Perlen, Moserøst, Bambussøm, og mange flere. Ingen andre visste hva de het.

Keiserens favoritt var en stor siriss som het Gyllingen. Gyllingen bodde i det fineste buret, laget av elfenben og gulltråd, og den sang høyt og klart som en liten bjelle. Når keiseren ville sove, ble Gyllingens bur satt ved sengen hans, og sangen ekkoet mellom veggene. Hele hoffet sa: 'Ingen siriss synger så vakkert som Gyllingen.' Mei nikket høflig hver gang hun hørte det, for hun var en høflig jente. Men hun visste noe ingen andre i palasset visste, noe hun hadde merket en kveld da hun gikk forbi en krukke med sjasmin.

I hjørnet av sirissrommet, bak en krukke med duftende sjasmin, hadde Mei funnet noe helt eget. Det var en bitteliten siriss, knapt større enn et riskorn, som hadde gjemt seg i en sprekk i gulvet. Den var brun som te og hadde to fine antenner som beveget seg som grasstrå i vinden. Når Mei lente seg nær, kunne hun høre en lyd så svak at den nesten ikke fantes: zri-zri-zri, like tynn som en sølvtråd. Hun holdt pusten i et helt minutt for å være sikker. Det var ikke vinden. Det var ikke en mygg. Det var sang.