Askepott

For lenge siden bodde det en rik mann hvis kone ble svært syk. Da hun kjente at slutten var nær, kalte hun til seg sin eneste datter og sa: 'Kjære barn, vær alltid snill og from, så skal jeg se ned til deg fra himmelen og våke over deg.' Så lukket hun øynene og døde. Jenta gråt ved morens grav hver dag, og da vinteren kom, dekket snøen gravhaugen som et hvitt teppe. Da våren tok bort snøen, giftet faren seg på nytt.

Den nye konen førte med seg to døtre. De var vakre på utsiden, men onde og svarte i hjertet. Snart begynte vanskelige tider for den lille jenta. 'Skal det dumme stakkars beistet sitte i stuen sammen med oss?' sa de. De tok de fine klærne hennes, ga henne en grå arbeidskittel og tresko, og jaget henne ut på kjøkkenet. Der måtte hun arbeide fra morgen til kveld: bære vann, tenne ilden, lage maten og vaske. Om kvelden, når hun var trett, måtte hun legge seg ved peisen i asken. Og derfor kalte de henne Askepott.

En dag skulle faren reise til markedet. Han spurte sine tre døtre hva han skulle ta med hjem. 'Vakre kjoler,' sa den første. 'Perler og edelstener,' sa den andre. 'Far,' sa Askepott, 'gi meg den første kvisten som slår mot hatten din på veien hjem.' På hjemveien red han gjennom en grønn skog, og en hasselkvist streifet hatten hans så den falt av. Han brakk kvisten og tok den med seg. Hjemme fikk døtrene sine kjoler og perler. Askepott tok kvisten, gikk til morens grav, plantet den der og vannet den med tårene sine.

Kvisten vokste og ble et vakkert tre. Tre ganger om dagen gikk Askepott dit, gråt og ba. Og hver gang kom en liten hvit due og satte seg i grenene. Når Askepott ønsket seg noe, kastet duen ned det hun ønsket. Slik skjedde det at kongen kunngjorde en stor fest som skulle vare i tre dager. Alle vakre, unge piker i landet var innbudt, for at prinsen skulle velge seg en brud. Da de to stesøstrene hørte det, ble de glade. 'Askepott,' ropte de, 'kom og gre håret vårt, puss skoene våre og spenn fast spennene. Vi skal til prinsens slott!'