Mesterkatten med støvler

For lenge siden bodde det en gammel møller i en liten landsby med tre sønner. Da mølleren døde, hadde han ikke mye å etterlate seg: bare møllen sin, eselet sitt og katten sin. Den eldste sønnen fikk møllen, den mellomste fikk eselet, og den yngste fikk bare katten. Den unge mannen satt på en stubbe utenfor hytta og sukket tungt. 'Brødrene mine kan tjene brødet sitt sammen', sa han, 'men når jeg har spist opp katten min og laget en muffe av skinnet hans, må jeg sulte i hjel.'

Katten hadde hørt alt, selv om han lot som om han sov. Han satte seg opp, la hodet på skakke og sa med en svært alvorlig stemme: 'Ikke sørg, kjære husbond. Skaff meg bare en pose og få laget et par fine støvler til meg, så jeg kan løpe gjennom torner og tistler. Da skal du se at jeg ikke er en så dårlig arv som du tror.' Den unge mannen blunket og stirret. En katt som snakket! Og en katt som krevde støvler! Men han hadde ingenting å tape. Han tok de siste slantene sine og kjøpte et par små lærstøvler og en pose med snor i.

Katten dro på seg støvlene svært pent, hengte posen om halsen og grep snora med begge forlabbene. Så listet han seg av sted til en stor skogli hvor det var mengder av kaniner. Han la kli og løvetann i posen, strakte seg ut på bakken og lå helt stille, som om han var død. En liten kanin, som ennå ikke visste hvor lurt verden var, hoppet nysgjerrig frem og krøp ned i posen for å mumse. Vips trakk katten i snora og fanget kaninen. Han var svært stolt av sin første fangst.

Med kaninen i posen gikk katten rett til slottet og ba om å få treffe kongen. Han bukket dypt, tok av seg hatten og sa: 'Deres majestet, min herre, den edle markien av Carabas, har bedt meg overrekke denne kaninen som en gave.' Kongen smilte bredt og rynket pannen, for han hadde aldri hørt om noen markie av Carabas. Men gaven var fin, og katten var høflig. 'Takk din herre', sa kongen vennlig, 'og si ham at gaven hans gleder meg meget.' Katten bukket igjen og tasset hjem svært fornøyd.