Unge Merlin i hulen

Langt borte, der åsene var grønne og tåka la seg sakte over dalene, bodde en gutt som het Merlin. Han var ikke spesielt stor og ikke spesielt liten, men han hadde øyne som lyste litt mer enn andres når månen kom fram. Folk i bygda sa at han hørte ting ingen andre hørte, og at han noen ganger smilte til regnet som om det fortalte ham en hemmelighet.

Merlin elsket ett sted mer enn noe annet. Det var en liten hule ved foten av en bakke, gjemt bak et forheng av eføy. Inne i hulen var det svalt og stille, og i midten lå en dam med vann så rolig at himmelen speilte seg i den. Han kalte den Det Stille Speilet, og dit gikk han hver gang han ville tenke.

Denne kvelden var det stille i bygda. Kuene hadde gått hjem, brødet sto på bordene, og stjernene begynte å titte fram én etter én. Merlin la den grønne kappa over skuldrene og snek seg ut gjennom kjøkkendøra. Mora hans smilte til ham gjennom vinduet, for hun visste hvor han gikk, og hun visste også at hulen var et godt sted.

Stien opp til hulen var smal og kjent. Merlin kunne gå den med lukkede øyne: tre steiner forbi rognebærbusken, så en mosegrodd haug, og deretter svingen der en rev pleide å sitte og vaske ørene sine. Reven var der også i kveld. Den blunket til Merlin med langsomme øyne og fortsatte å vaske seg, som om de hadde en stille avtale.

Da Merlin trådte inn i hulen, slo en sval lukt av stein og vann imot ham. Han satte seg på sin vanlige plass ved Det Stille Speilet og trakk kappa tettere om seg. Han sa ingenting. Han bare ventet, for slik fungerte det. Vannet pleide å fortelle ting, men bare om man var like stille som det selv.

Sakte begynte noe å røre seg i vannet. Det var ikke bølger, for det fantes ingen vind, og det var ingen fisk, for dammen var for liten til fisker. Det var bilder. Små, klare bilder som lyste fram fra dypet. Merlin lente seg framover og holdt pusten, for bildene var fullt og helt hans egne.