Jenta som byttet drømmer med en drage

Den sommeren da Ines fylte åtte år, bodde hun hos mormor ved den lange, stille innsjøen. Vannet var så blankt om kveldene at man kunne se skyene speile seg som nyvaskede laken. Bak huset lå en skog av høye furutrær, og bortenfor skogen, der ingen egentlig gikk, lå en grå klippe med en mørk åpning i siden. Mormor kalte den bare for Hulen, alltid med stor H, som om den hadde sitt eget navn.

'Der borte sover en veldig gammel en,' sa mormor en kveld da de satt på trappa med hver sin kopp varm melk. 'Han har sovet lenge nå. Ikke forstyrr ham, men du trenger heller ikke være redd for ham.' Ines så bort mot klippen. Et mykt lys fra den nedgående sola farget fjellet rosa. 'Hvem er det?' spurte hun. Mormor smilte og blåste på melken sin. 'En drage,' sa hun, like rolig som om hun hadde sagt en rev eller en elg.

En drage. Ines smakte på ordet hele natten. Hun hadde trodd at drager bare fantes i bøker, ikke ved mormors innsjø. Neste morgen gikk hun langs vannet, rundt den lille bukta, gjennom furuskogen og bort til klippen. Hulen var bredere enn hun hadde trodd. Åpningen var høy som et portrom. Innenfra kom en lukt av varm stein og noe annet, noe eldre, som regn på tørre løv.

Hun våget seg noen skritt inn. Langt inne, i mørket, kunne hun ane en myk, sakte pust, som havet puster når det sover. Hun så kanten av en stor, mørk skjellkledd skulder, og en hale som lå rullet sammen som en stille slange. Dragen var virkelig der. Og han var enorm. Ines tenkte at hun burde bli redd, men det ble hun ikke. Den langsomme pusten var den roligste lyden hun noen gang hadde hørt.

Den kvelden, da mormor hadde sovnet i gyngestolen sin, snek Ines seg tilbake til hulen. Hun hadde ingen plan. Hun hadde bare en følelse i brystet av å ville si noe til noen som lyttet i søvne. Hun stoppet utenfor åpningen og hvisket. Hun hvisket om en drøm hun hadde hatt natten før: at hun hadde fløyet over en stor by der alle husene var fulle av papirdraker, tusenvis av papirdraker i alle farger, som vaiet i en myk vind.