Skyfårene som telte seg selv

Høyt over verden, der himmelen er som et mykt teppe, bor skyfårene. De er runde og hvite og helt stille. Hver kveld seiler de fram over takene og skogene. De hjelper barn å sovne. Barna ser ut gjennom vinduet. De teller skyfårene, én, to, tre. Så blir øynene tunge. Så blir putene myke. Så sovner barna.

I kveld er himmelen helt stille. Månen lyser stor og rund. Skyfårene ser ned mot husene. Ingen vinduer lyser. Ingen barn sitter oppe i senga si. 'Alle sover allerede,' hvisker et lite skyfår. 'Ingen teller oss i kveld.' De andre skyfårene ser på hverandre. De blir helt stille. Hva skal de gjøre nå? Vinden hvisker mykt i pelsen deres.

'Hva gjør vi nå?' spør et skyfår med rosa kinn. 'Vi er jo til for å telles.' Skyfårene flyter sakte i en lang, bøyd rekke. Vinden hvisker mykt mellom dem. Ingen vet hva de skal gjøre. Alle ser samme vei. Så dytter de hverandre forsiktig fram mot den eldste i flokken. 'Han vet sikkert,' hvisker de. 'Han vet alltid.'

Den eldste er en stor hvit sau som heter Snøfall. Pelsen hans er myk som den første snøen. Øynene hans er snille og litt trette. Han har telt barn i tusen og tusen netter. Han kan alle sovetallene utenat. Snøfall smiler litt. 'Ingen barn teller i kveld,' sier han rolig. 'Da gjør vi det selv. Da teller vi oss selv, ett skyfår om gangen.'

Snøfall tar et dypt åndedrag. Han ser på det første lille fåret. 'Ett skyfår,' sier han mykt og rolig. Det lille fåret gjesper stort. Så stort at hele kroppen skjelver litt. Det lukker øynene og begynner å synke, sakte, sakte. Det glir ned gjennom luften som en fjær. Månen smiler til det. Nede på jorden står en grønn haug og venter.

Snøfall ser på neste sau. 'To skyfår,' sier han med samme myke stemme. Den sauen gjesper også, stort og lenge. Den lukker øynene og begynner å gli ned. Den er som en liten fjær i vinden. Sakte, sakte synker den mot jorden. Den lander like ved siden av den første. De ligger tett sammen. Alt er så stille. Bare månen lyser.