Draken som smeltet vårsnøen

Høyt oppe i fjellene, der skyene noen ganger setter seg fast mellom toppene, ligger en dal som heter Stilledalen. Den er ikke stor. Det er sju hus med torvtak, en bro av grå stein, og en bekk som krøker seg som en sølvtråd gjennom engene. Hver vinter blir det riktig stille i Stilledalen. Snøen legger seg som et tykt dunteppe over alt, og bekken forsvinner under isen. Og høyt oppe på fjellet, over tregrensen, sover noen. Noe bygdefolket vet om, men sjelden snakker høyt om. En gammel, gammel drage.

I et av de sju husene bodde det en jente som het Liv. Hun var åtte år og hadde en lugg som alltid havnet skjevt. Hun visste mye om fjellene. Hun visste hvilken kant vinden pleide å komme fra. Hun visste hvor reven hadde hiet sitt under en stor stein. Og hun visste, fordi mormor hadde fortalt det, at på slutten av hver vinter våknet dragen. Han våknet bare én gang i året. Han våknet når det ble på tide at våren begynte. 'Hør etter,' sa mormor alltid. 'Når du hører vannet, da er han våken.'

Dette året kom våren sent. Februar ble mars, og mars ble april, men snøen bare lå der, hard og blå om kveldene. Bekken var fortsatt stille under isen. Mormor lyttet ved vinduet hver morgen og ristet litt på hodet. 'Han er sen i år, dragen,' sa hun. 'Kanskje han bare er trøtt.' Liv satt i vinduskarmen og så opp mot toppen. Lengst der oppe, der snøen var tykkest, kunne hun se en lang åsrygg. Den så ut som ryggen på noe stort som sov på siden, dekket av et hvitt teppe. Det var dragen, det visste hun.

Påskeaften bestemte Liv seg. Hun tok på seg den tykke strikkegenseren sin, valkete tøfler i ullstrømpene, den røde luen og den lille ryggsekken. I ryggsekken la hun en termos med varm honningmelk, et stykke ostesmørbrød og et stearinlys i et glass. Hun skrev en lapp til mormor: 'Jeg er tilbake før månen står over pipa. Liv.' Så snek hun seg ut i den kalde, klare kvelden. Stjernene var allerede tent. Snøen knirket under støvlene hennes, krask-krask-krask, som ferske kjeks.