Østenfor sol og vestenfor måne

Det var en gang en fattig husmann som hadde så mange barn at han knapt kunne gi dem mat eller klær. Alle barna var vakre, men aller vakrest var den yngste datteren. En torsdagskveld sent på høsten, da vinden tutet og regnet pisket mot hyttens vegger, satt familien samlet rundt peisen. Da hørtes plutselig tre tunge bank på vindusruta. Far reiste seg og gikk ut for å se etter. Og hva fikk han se i mørket der ute? En stor hvit bjørn, mektig som en snøfonn, med øyne som lyste rolig i regnet.

'God kveld på deg,' sa den hvite bjørnen med en lav, myk røst. 'Det samme til deg,' svarte husmannen og kjente vinden krype inn under genseren. 'Vil du gi meg din yngste datter?' spurte bjørnen. 'Gir du meg henne, skal jeg gjøre deg like rik som du nå er fattig.' Mannen ble både glad og redd på samme tid. Han gikk inn og fortalte alt til familien sin. Den yngste datteren ristet på hodet. 'Nei,' sa hun. 'Nei, det vil jeg ikke.' Da ble bjørnen og faren enige om at han skulle komme tilbake neste torsdagskveld og få et svar.

Hele uken snakket familien om bjørnen. Far fortalte om de fine klærne, det varme huset og den gode maten de skulle få. Mor strøk henne over håret. Søsknene sa at hun var modig. Til slutt tenkte den yngste datteren at kanskje var det ikke så farlig likevel. Hun vasket og bøtet på fillene sine, gjorde seg så fin hun kunne, og pakket sammen den lille bylten sin. Det ble ikke mye å pakke. Da torsdagskvelden kom, sto den hvite bjørnen igjen utenfor hytta, rolig som et snøfjell. Hun klatret opp på ryggen hans, holdt fast i den tykke pelsen, og så bar det av sted.

De reiste lenge gjennom skoger og over heier. 'Er du redd?' spurte bjørnen. 'Nei,' sa hun, 'ikke i det hele tatt.' 'Hold godt fast i min lodne pels, så hender det deg ingenting.' Til slutt kom de frem til et bratt, høyt fjell. Bjørnen banket på fjellveggen, og en port åpnet seg. Innenfor lå et stort slott med rom etter rom, alle opplyste, alle glitrende av sølv og gull. Bord sto dekket med de fineste retter. Bjørnen ga henne en liten sølvklokke. 'Når du ønsker deg noe,' sa han, 'ringer du bare på den, så får du det straks.' Og slik var det.