Trollmannen og månebærene

Langt ute på den nordiske myren, der tuene stod som små øyer og tåken la seg mykt mot bakken, bodde en gammel trollmann som het Algot. Han bodde alene i et lavt steinhus med tak dekket av mose og lyng, og om vinteren lyste vinduene hans som et gult øye i mørket.

Men den tingen Algot elsket aller mest, var multer. Ikke de gule, bløte multene som lå i kurver på torget. Nei, Algot kjente en hemmelighet som få andre visste om. Dypt inne på myren, der ingen vanlig person turte å gå ut om natten, vokste multer som bare modnet i månelyset. De ble kalt månebær, og de smakte som honning blandet med den friske duften av en sommerskur.

En augustikveld da månen var rund som en mynt og sølvglinsende, tok Algot lykten sin fra kroken ved døren. Det var en merkelig lykt, den lyste ikke med ild, men med et blåhvitt skinn som han selv hadde fortryllet dit en gang i ungdommen. Han hengte kurven over armen, tok på seg sin grå kappe og gikk ut i natten.

Myren om natten var ikke mørk som en kjeller, den lyste med sitt eget svake lys. Mosen skimret grønt, vannet i de små tjernene speilet himmelen, og innimellom hørte man en frosk kvekke dypt nede mellom tuene. Algot kjente hver sti utenat. Han visste hvilke tuer man kunne trå på, og hvilke som sank under foten.

Snart nådde han stedet han lette etter, et åpent stykke myr der bakken lignet et mykt rødoransje teppe. Der stod månebærene på rad, de gylne fruktene fylt med månelys innenfra, som om hvert bær bar på sin egen lille sol. Algot stanset og trakk et dypt åndedrag. Hvert år kjente han den samme roen når han så dem.

Algot satte lykten på en tørr tue og la kurven fra seg. Deretter tok han et mykt åndedrag og begynte å nynne. Det var ingen melodi man kunne synge etter, det var mer en lyd, en lav vibrerende summing, som om han snakket med selve marken. De bærene som ennå var litt grønne, svarte på nynningen ved langsomt å bli gylnere, modne, klare.