Månens glemte vuggevise

Det var en stille kveld i et lite gult hus. Ute hvisket vinden i bjørka. Inne lyste bare én lampe, varm og gyllen. Mormor Vendela satt ved senga. Det lille barnebarnet sov allerede, mykt og varmt. En liten hånd lå oppå dyna. Vendela ville synge en vuggevise. En vuggevise som hennes egen mormor hadde sunget for lenge, lenge siden.

Men visa ville ikke komme. Vendela husket en liten bit. La la… noe om en båt. Noe om en stjerne. Og så… nei, det var borte igjen. Så ble alt stille inne i hodet. Hun lukket øynene og prøvde å huske. Hun lette i hjertet sitt. Men der var det bare stillhet. Hun hvisket: 'Å, lille vise, hvor har du gått hen?'

Vendela sukket mykt. Hun strøk barnebarnets lille hånd med én finger. 'Sov godt likevel, min kjære,' hvisket hun. Hun slukket lampen. Klikk. Bare månen lyste nå, stor og rund utenfor vinduet. Lyset hans var sølvhvitt og helt rolig. Det falt over dyna. Det falt over Vendelas skuldre. Alt var helt, helt stille.

Oppe på himmelen hadde månen lyttet. Månen lytter alltid, hver kveld. Han hører alle små hvisken nede på jorden. Han hører barn som sovner. Han hører katter som maler. Han hører mødre som nynner. Og månen husket. Han husket en vuggevise fra svært, svært lenge siden. Den samme visa som Vendela hadde glemt. Han hadde tatt vare på den i lyset sitt.

Månen tenkte litt. Så smilte han mykt. 'I kveld,' tenkte han, 'får visa komme hjem.' Han senket sakte en sølvtråd ned mot huset. Tråden var tynn som en spindeltråd og blank som måneskinn. Den gled fram gjennom natten uten en eneste lyd. Forbi skyene. Forbi en søvnig fugl. Ned, ned, mot det lille gule huset.

På tråden satt en bitte liten møll. Hun var grå som tåke og myk som en sky. Vingene hennes var små som kronblader. I de små vingeslagene bodde en vise. Akkurat den visa som Vendela hadde glemt. Møllen kunne den utenat. Hun hadde båret den lenge. Nå skulle hun bære den hjem.

Sakte, sakte gled møllen ned langs tråden. Forbi taket. Forbi takrenna. Forbi en sovende blomst i vinduskassa. Hun stoppet ved Vendelas vindu. Hun hvilte litt på vinduskarmen. Så banket hun på ruta med en myk liten vinge. Tipp. Tipp. Tipp. Så stille at bare den som lytter nøye kan høre det.