Froskeprinsen

Det var en gang en ung prinsesse som bodde i et stort slott ved kanten av en mørkegrønn skog. En vakker ettermiddag tok hun på seg hetten og treskoene sine og gikk ut for å vandre alene mellom trærne. Solen skinte varmt mellom løvet, og fuglene sang fra høye grener. Midt inne i skogen lå en kjølig brønn der vannet var klart som glass og kaldt som snø. Der satte prinsessen seg ned på en mosegrodd stein for å hvile. I hånden holdt hun sin aller kjæreste leke, en gyllen ball som glitret i solen. Hun kastet den opp i luften og tok den igjen, gang på gang, og lo høyt i den stille skogen.

En gang kastet hun ballen altfor høyt. Den gled mellom hendene hennes, spratt én gang på steinen og trillet ned i brønnens mørke vann. Prinsessen sprang frem og bøyde seg over kanten, men brønnen var så dyp at hun ikke kunne se bunnen. Ballen var borte. Da begynte hun å gråte, og tårene hennes falt ned i det kjølige vannet. 'Å,' hulket hun, 'kunne jeg bare få tilbake min gylne ball, ville jeg gi bort alt jeg eier, de fine klærne mine, perlene mine og alle edelstenene mine. Jeg ville gi bort hele min lille verden.' Skogen lyttet stille, og vinden rørte knapt ved et eneste blad.

Plutselig steg et tykt hode opp av vannet, blankt og vått, med store gule øyne. Det var en frosk. 'Prinsesse, hvorfor gråter du så bittert?' spurte frosken med en myk, klar stemme. Prinsessen tørket tårene og svarte, halvt forundret, halvt ergerlig: 'Å, hva kan vel du gjøre for meg, din stygge frosk? Min gyllene ball har falt ned i brønnen, og nå ligger den langt nede i mørket.' Frosken så rolig på henne. 'Jeg bryr meg ikke om perlene dine, eller edelstenene dine, eller de fine klærne dine,' sa han. 'Men dersom du vil ha meg kjær og la meg bo hos deg, spise av din lille gylne tallerken og sove på puten din, så skal jeg hente opp ballen din igjen.'

'For noe vrøvl denne tåpelige frosken prater,' tenkte prinsessen for seg selv. 'Han kan jo allikevel ikke komme opp av brønnen for å besøke meg. Jeg kan like godt love ham hva han vil, bare jeg får ballen min igjen.' Og så sa hun med lys stemme: 'Ja, ja, kjære frosk, hvis du henter opp ballen min, skal jeg gjøre alt du ber om.' Frosken nikket fornøyd og stakk hodet ned i vannet. Han dukket dypt, dypt, så dypt at prinsessen trodde han aldri ville komme tilbake. Men etter en liten stund stakk han hodet frem igjen, og i munnen bar han den gylne ballen. Han kastet den forsiktig opp på den mosegrodde kanten, der den trillet helt frem til føttene hennes.