Hans og Grete

Ved kanten av en stor og mørk skog bodde det en gang en fattig vedhogger med sin kone og sine to barn. Gutten het Hans og jenta het Grete. De hadde aldri særlig mye å spise, og da stor sult kom over landet, kunne mannen ikke lenger skaffe selv det daglige brødet. En kveld, mens han lå søvnløs i sengen, snudde han seg urolig og sukket dypt. 'Hvordan skal det gå med oss?' hvisket han til kona. 'Hvordan skal vi mette de stakkars barna våre når vi ikke har noe til oss selv engang?'

'Du, hør her,' sa kona. 'Tidlig i morgen tar vi med oss barna lengst inn i skogen der den er tettest. Vi gjør opp en ild for dem og gir hvert sitt siste stykke brød. Så går vi til arbeidet vårt og lar dem bli igjen. De finner aldri hjem igjen, og slik er vi kvitt dem.' 'Nei, kone,' sa mannen, 'det gjør jeg ikke. Hvordan skal jeg holde ut å forlate barna mine alene i skogen, der ville dyr snart kommer og river dem i stykker?' Men kona kjeftet og maste til han til slutt ga etter, selv om han var tung om hjertet.

Hans og Grete hadde også ligget våkne av sult og hørt hvert eneste ord. Grete gråt bittert og hvisket: 'Nå er det slutt med oss, Hans.' 'Vær ikke redd, lillesøster,' sa Hans, 'jeg skal nok finne på noe.' Og da de gamle hadde sovnet, kledde Hans på seg den lille frakken sin, snek seg ut gjennom døren og sto stille på trammen. Månen skinte klart, og de hvite småsteinene foran huset glitret som sølvmynter. Hans bøyde seg ned og fylte hele lommen med dem. Så snek han seg inn igjen og sa til Grete: 'Sov rolig, lillesøster. Den gode Gud forlater oss ikke.' Og så sovnet de begge.

Tidlig i grålysningen, før solen engang hadde stått opp, vekket kona barna. 'Opp med dere, late stakkarer! Vi skal inn i skogen og hente ved.' Hun ga hvert sitt lille stykke brød og sa: 'Dette er til middagen, men ikke spis det opp før da, for noe mer får dere ikke.' Grete puttet brødet under forkleet, for Hans hadde allerede lommen full av småsteiner. Så gikk de sammen mot skogen. Av og til stanset Hans og så seg tilbake mot huset. 'Hans, hva står du og stirrer på?' spurte faren. 'Jeg ser på den lille hvite katten min som sitter på taket og vil si farvel,' svarte Hans. Men i hemmelighet slapp han en liten stein på veien, en etter en.