Stillhetsvokteren i høstskogen

Dypt inne i en gammel skog, der trærne hadde stått så lenge at ingen lenger husket alderen deres, bodde noen som svært få har sett. Hun var liten og ullen, omtrent så stor som en kanin på bakbeina, og hun bar en grå kappe som slepte mykt i løvet når hun gikk. Øynene hennes lignet to duggdråper i grålysningen. Hun het Mossa, og hun var Stillhetsvokteren. Hver kveld, når solen sank bak åsene og himmelen ble av honning og purpur, begynte hun runden sin gjennom skogen. Oppdraget hennes var enkelt og alvorlig: å tysse verden for natten.

Det var høst, og skogen var kledd i oransje og gull. Lønneløvet lyste som små lykter, og bjørkene var blitt gyllene fra topp til rot. Bakken var dekket av et mykt teppe av nedfalne blader som raslet stille når Mossa gikk over dem. Hun pustet langsomt inn den kjølige lufta. Den smakte av røyk, av epler, og av jord som snart skulle sove. Mossa stanset en stund og så seg omkring. 'God kveld, kjære skog,' hvisket hun. 'Nå skal vi gjøre oss klare.' Og skogen lyttet, for den kjente igjen stemmen hennes.

Det første hun møtte, var vinden. Den danset høyt oppe blant tretoppene og fikk bjørkebladene til å virvle ned som gullmynter. Vinden var ikke vond, bare litt mer kåt enn det natten tåler. Mossa løftet den lille hånden sin og sa, helt vennlig: 'Kjære vind, du har løpt hele dagen. Du har båret fuglesang og frøhus og dufter over hele skogen. Nå kan du gjerne sette deg en stund.' Vinden nølte, som om den ville fortsette å leke. Men så sukket den langt og rolig, og la seg til ro mellom greinene. Skogen ble litt stillere.

Da vinden hadde lagt seg, kunne Mossa høre ekornene. De pratet høyt i en stor gran, om frø og kongler og hvem som hadde gjemt hva. De kranglet vennlig og lo og dryssa barnåler over hverandre. Mossa gikk bort til grana og banket lett på stammen. 'Gode venner,' sa hun, 'natten er på vei. Hulene deres er varme, og dere har samlet nok for i dag.' Ekornene tagnet forundret og så ned på henne. Ett etter ett hoppet de inn i hulene sine, ordnet halene som tepper over seg, og lukket øynene. Grana knirket fornøyd.