Speilet som bare viste vennlighet

I en liten by mellom åsene, der takene var røde og pipene alltid røyket litt om morgenen, sto det en gammel brønn på torget. Brønnen var av stein og hadde stått der så lenge at ingen lenger husket hvem som hadde bygd den. En kveld, da himmelen var rosa og flaggermusene begynte sine myke sirkler, kom en gammel mann gående over torget. Kappen var lappet og skoene var støvete, men øynene var rolige som en stille innsjø. Han het Orvar, og han hadde vært trollmann en gang i tiden. Nå var han bare trøtt.

Orvar gikk bort til brønnen og satte seg på kanten. Fra innerlommen tok han frem noe lite, pakket inn i blå fløyel. Det var et speil, ovalt, knapt større enn håndflaten, med en ramme av sølv så tynn at den så ut som et spindelvev. Han holdt det opp mot kveldslyset og smilte litt, som om han og speilet kjente hverandre godt. 'Du har tjent meg lenge', sa han mykt. 'Nå får du tjene noen andre.' Så trykket han forsiktig speilet inn i en sprekk i brønnsteinen, der det glitret til og satt fast som om steinen alltid hadde ventet på det.

Da speilet satt på plass, reiste Orvar seg langsomt. Han børstet litt støv av kappen og så opp mot himmelen, der den første stjernen nettopp hadde tent seg. 'Speil', sa han stille, 'du viser bare det som er vennlig. Ingenting annet. Det er min siste gave.' Han nikket en gang til brønnen, slik man nikker til en gammel venn, og gikk så bortover torget. Skrittene var langsomme, men sikre. Da han forsvant rundt hjørnet ved bakeren, virket det som om luften selv pustet ut, som om noe stort nettopp hadde blitt fullført.

Neste morgen var torget fullt av folk. Bakeren bar ut nybakte brød, fiskehandleren stilte frem sine pølser, og barna løp forbi med kinn røde av morgenluften. Ingen visste ennå hva som hadde skjedd ved brønnen. Det var en kvinne som het Greta som først fikk øye på speilet. Hun hadde gått dit for å hente vann. Da hun bøyde seg frem for å vri på sveiva, glimtet noe ved siden av henne. Hun satte fra seg bøtta og kikket. Og der, i steinen, satt et lite ovalt speil som hun sikkert hadde gått forbi tusen ganger før.