Fyrvokteren som stappet inn måkene

Langt, langt ute i havet lå en liten klippeøy. På øya sto et gammelt hvitt fyrtårn. Det var smalt og høyt og kikket ut over bølgene. I fyret bodde en gammel mann som het Henrik. Henrik hadde hvitt hår og varme øyne. Han hadde bodd i fyret i mange, mange år. Han kjente havet bedre enn noen andre.

Henrik bodde ikke alene på øya. På de lave klippene nedenfor fyret bodde mange måker. Hvite måker, grå måker, små måker og store måker. Om dagen fløy de over havet og fisket i de glitrende bølgene. Om kvelden kom de alltid hjem til sine små kroker i fjellet. Henrik hadde lært alles navn. Hver eneste en. Det hadde tatt lang tid, men nå kunne han dem alle.

Hver kveld, når himmelen ble mørkeblå, satte Henrik fra seg koppen sin og reiste seg. 'Nåvel, mine venner,' sa han mykt. 'Det er på tide.' Han tok på seg den tykke genseren. Så begynte han å gå opp fyrets lange, smale trapp. Trinn for trinn.

Øverst i fyret fantes den store lykten. Den var laget av glass og messing og blank som et speil. Henrik tente den forsiktig. Plopp. Et varmt, gult lys ble født. Lykten begynte sakte å snurre. Vrrrrr. Det store lyset feide ut over havet. Langt, langt bort. Det sa til båtene: her er klippene, her er vi, alt er trygt.

Så snudde Henrik og gikk ned trappen igjen. Han åpnet den lille døren nederst. Vinden hvisket. Havet suste. På klippen satt måkene og ventet på ham. De så opp med blanke, snille øyne. 'God kveld, små venner,' sa Henrik.

Først gikk Henrik bort til den aller eldste måken. Han het Gustav. Gustav hadde grå fjær og var nesten like gammel som Henrik selv. 'God kveld, Gustav,' sa Henrik. Han strøk varsomt over de myke fjærene. Gustav lukket øynene. Han sukket et lite, fornøyd måkesus.

Så gikk Henrik til de små måkeungene. De var lodne og runde som dunkuler. De pep stille da Henrik bøyde seg ned. 'Sov godt, små dun,' hvisket han. Han puttet dem dypere ned i sine myke kroker. De gjespet. Bittesmå måkegjesp. Aaaah.