Månekaninen

En klar natt lyste månen stor og sølvblank over skogen. Sakte, sakte klatret månen selv ned langs en stråle av sølvlys, kledd som en vennlig gammel vandrer i en myk sølvgrå kappe. Han var trøtt og kald, og stemmen hans var stille som en hvisken. 'Kjære dyr i skogen,' sa han, 'kan noen hjelpe en liten gammel vandrer i kveld?'

En liten rev kom tassende gjennom mosen. 'Jeg hjelper deg,' sa hun mykt, og løp til bekken og hentet en skinnende fisk. Straks kom en ape svingende ned fra tretoppene. 'Vær så god, kjære vandrer,' sa hun, 'jeg har modne ferskener fra det høye treet.' Den gamle smilte varmt til sine to snille venner.

I en liten hule ved siden av en stor stein bodde en myk liten kanin som het Lova. Hun kikket i skålen sin, men den var tom. 'Jeg har ingenting å gi,' hvisket Lova trist. Da tok hun det varme pelsteppet sitt og bredte det over den gamle vandreren, og inviterte ham inn i den lille koselige hulen sin for å hvile. Den gamle blunket med blanke øyne, for Lovas snillhet varmet ham helt inn i hjertet.