Mor Holle og fjærputene i skyene

I en liten landsby ved skogkanten bodde en jente som het Elin. Hun var snill og flittig, og hver morgen satte hun seg ved den gamle brønnen på gården for å spinne linet sitt. Solen vandret over himmelen, vinden nynnet i ortrærne, og rokken surret som en søvnig humle. Elin sang stille for seg selv mens tråden vokste mellom fingrene hennes.

En dag arbeidet Elin så ivrig at hun stakk seg på spindelen, og en liten rød dråpe falt på tråden. Hun bøyde seg fram over brønnkanten for å skylle spindelen ren i det kjølige vannet. Men spindelen gled ut av hånden hennes, blinket en gang i solen og forsvant ned i det dype, mørke vannet. Elin holdt pusten og stirret ned i brønnen.

Hun visste at hun ikke kunne komme hjem uten spindelen sin. Elin tok et dypt åndedrag, lente seg fram og hoppet rett ned i brønnen. Vannet lukket seg om henne, men det var ikke kaldt, det var mykt som mose og stille som en drøm. Hun falt sakte, sakte, som om en usynlig hånd bar henne nedover, og øyelokkene hennes ble tunge.

Da Elin åpnet øynene igjen, lå hun i den vakreste engen hun noensinne hadde sett. Gresset var grønt som en sommereng, blomstene lyste i alle farger, og himmelen var et mykt, klart blått som strakte seg så langt øyet nådde. Det luktet nybakt brød og modne epler. Elin reiste seg langsomt og så seg omkring, helt forundret.

Hun vandret over engen og kom snart til en steinovn der det var brød som ble bakt. Brødene ropte med små, varme stemmer: 'Ta oss ut, ta oss ut, ellers blir vi brent!' Elin nølte ikke. Hun tok en lang brødspade og dro forsiktig ut det ene gyldne brødet etter det andre og satte dem på en mosegrodd stein for å svales.

Litt lenger bort så Elin et epletre helt fullt av røde, blanke epler. Treet ristet lett på greinene og sa: 'Rist meg, rist meg, eplene mine er helt modne!' Elin la armene rundt den knudrete stammen og ristet så forsiktig hun kunne. Eplene falt som en myk regnskur, og hun samlet dem pent i en liten haug under greinene.