Nattens trappesteiner

Soli klarte ikke å sove. Hun hadde ligget lenge i sengen og talt alt hun kom på: knappene på genseren, sprekkene i gulvet, hvor mange ganger katten sukket i kurven sin. Hun hadde også snudd puten tre ganger, for å finne den aller kjøligste siden, men puten var allerede lunken overalt. Og hun hadde talt baklengs fra hundre, og mistet seg selv av syne ved sekstito. Men søvnen kom ikke. Øynene hennes var vidåpne, og tankene gikk i små, langsomme sirkler. Til slutt stod hun opp og gikk på tå gjennom gangen, ut på verandaen, der kveldsluften var sval og nesten helt stille.

Det var den timen mellom kveld og natt, da himmelen er blå som blåbærsaft og husene ser ut til å puste langsommere. Soli satte seg på det øverste trappetrinnet med føttene mot det kjølige treet. Hun så opp. Langt borte over skogkanten tentes en eneste liten stjerne, så tydelig at hun nesten kunne høre den. Den blinket én gang. Så blinket den igjen, litt lengre, som om den ville fange blikket hennes. Rundt henne var det helt stille. Bare sirissene spilte i gresset, og et sted bak hekken mumlet en frosk for seg selv, mest av vane. Soli trakk pusten og kjente at kveldsluften smakte litt av høner og nyklipt gress og kveldskaffe fra naboens kjøkken.

Soli hvisket tilbake: «Hei.» Hun følte seg litt fjollete, man sier vel ikke hei til stjerner, men da skjedde det noe rart. Stjernen ble plutselig tydeligere, som om den lente seg fram. Og inne i hodet hennes, midt i hennes egne tanker, hørte hun en svært rolig stemme. «Vet du,» sa stemmen, «at natthimmelen er lagt med trappesteiner? Bare de som nesten sover, får se dem.»

Soli holdt pusten. Hun så opp igjen, helt langsomt, og blinket slik hun pleide rett før hun sovnet, det tunge, myke blinket, når øyelokkene kjennes bløte. Og da så hun dem. En stein, like over rekkverket, lyste forsiktig som en våt liten måne. Og bortenfor den enda en. Og bortenfor den enda en. De var runde og varme, og dannet en lang, varsom bue oppover hele himmelen.