Pinocchios første dag

For lenge siden, i en liten landsby i Italia, fantes det en vedkubbe. Det var ingen fin vedkubbe, bare en vanlig kubbe av det slaget man legger på peisen om vinteren. En morgen havnet kubben i snekker Mester Antonios verksted. Alle kalte ham Mester Kirsebær, for tuppen av nesen hans var rund og rød og blank som et modent kirsebær. «Denne passer akkurat til et bordbein», sa han og løftet øksen. Men akkurat da han skulle hogge, hørte han en bitte liten stemme som ba: «Vær så snill og slå ikke så hardt!»

Mester Kirsebær så seg rundt overalt. Under benken? Tomt. I skapet? Tomt. Blant spona? Tomt. Han ristet på hodet og begynte å høvle. Da lo den samme stemmen: «Slutt! Det kiler i magen!» Mester Kirsebær satte seg rett ned på gulvet, helt skrekkslagen. I det samme banket det på døra. Det var hans gamle venn Geppetto, som var kommet for å be om en bit ved. Han ville lage en marionett som kunne danse, fekte og slå kollbøtter, og reise rundt i verden med den. Mester Kirsebær ga ham straks den underlige vedkubben, og var bare glad for å bli kvitt den.

Geppetto bodde i et lite rom i første etasje, med en gammel stol, en vaklevoren seng og et skjevt bord. På veggen rett overfor døra var det malt en peis, med en gryte malt over, så det nesten så ut som om dampen steg på ekte. Men ekte ild var det ingen av, og ekte mat hadde han heller ikke. Geppetto tok fram verktøyet og begynte straks å skjære. «Hva skal jeg kalle deg?» mumlet han. «Jeg tror jeg kaller deg Pinocchio. Det navnet skal gjøre deg lykkelig.» Og så skar han ut hår, panne og øyne. Da øynene var ferdige, beveget de seg og stirret rett på ham.

Så skar Geppetto ut nesen. Knapt var den ferdig før den begynte å vokse. Den vokste og vokste og vokste, til den ble så lang at det nesten ikke var ende på den. Geppetto kuttet og kuttet, men jo mer han kuttet, desto lengre ble nesen. Til slutt lot han den være. Så skar han ut munnen, og munnen begynte straks å le av ham og rekke tunge. Geppetto sukket og fortsatte: haka, halsen, skuldrene, magen, armene, hendene. Og akkurat da han skulle legge siste hånd på fingertuppene, kjente han at noen rev parykken av hodet hans. Pinocchio holdt den triumferende i været.