De sju ravnene

I et lite hus ved skogkanten bodde en jente som het Liv. Hun var den yngste i familien, og hun hadde aldri møtt sine syv storebrødre. Mor sa alltid at de hadde forsvunnet for lenge siden, allerede før Liv ble født. 'Det var en gammel trolldom,' hvisket mor, 'fra en tid da skogen ennå var vill og stjernene gikk nærmere jorden.' Liv elsket å høre mor synge om brødrene når skumringen falt. Det var en myk vuggesang om syv fugler som fløy rundt en glassberg-topp og ventet på at noen skulle komme og hente dem hjem. Liv kunne sangen utenat, ord for ord, tone for tone.

En kveld, da Liv var sju år gammel, satt hun på den lille krakken sin ved vinduet og så ut mot skogen. Da fikk hun se dem for første gang. Sju ravner, svarte som natt, kom flyvende over granene. De sirklet tre runder over taket og forsvant så mot fjellene i nord. Liv holdt pusten. Hun snudde seg mot mor og far og spurte stille: 'Var det dem? Var det brødrene mine?' Mor og far så lenge på hverandre. Så nikket mor. 'Ja, lille Liv. Og de venter. De har ventet lenge nå.' Da bestemte Liv seg. Ikke med store ord, men i stillhet, slik modige avgjørelser pleier å bli tatt. Hun skulle dra og hente dem hjem.

Neste morgen pakket Liv en liten ryggsekk. Hun puttet ned et knytte med brød, en flaske med kildevann, et varmt ullsjal og morfars gamle messingkompass. Til slutt tok hun den lille blanke steinen som mor hadde gitt henne da hun ble født. Steinen var rund som en terningsside og varm mot håndflaten, som om den husket solskinnet fra en sommer for lenge siden. 'Bær den med deg,' hadde mor alltid sagt, 'når du trenger å huske hvem du er.' Liv kysset mor og far på kinnet, lovte å komme tilbake, og gikk ut i den duggvåte morgenen. Skogen hvisket henne nordover.

Liv vandret i mange dager. Skogen ble dypere og stillere. Hun sov under graner og drakk av klare bekker. Hun delte brødet med en rev som fulgte henne en stund, og hun hjalp et gammelt pinnsvin over en steinete sti. Hver kveld, før hun sovnet, sang hun mors vuggesang for seg selv. Det var som om sangen varmet henne innenfra. Når hun kjente seg liten, holdt hun steinen hardt i hånden til den ble varm igjen. En morgen så hun at granene tok slutt. Foran henne lå et endeløst hvitt sletteland der himmelen møtte jorden, og lengst ute ved horisonten reiste det seg en høy, blank topp som glitret i morgensolen.