Shahrazad begynner et eventyr

Langt borte, i en by der takenes kupler glitret som måneråk og sjasminen duftet gjennom natten, sto et palass med mange buevinduer. Der bodde en konge som ikke kunne sove. Han het Shahryar, og hver kveld, når lyktene ble tent på gårdsplassen, satte han seg ved vinduet og så ut over husene som sakte ble stille. Alt ble søvnig, bortsett fra ham.

Ved fotenden av sengen sto en kopp svalt vann med blomsterblad i, og utenfor hørtes en ugle som ropte én gang, så ble den stille. Kongen sukket. 'Enda en natt uten søvn,' sa han. Da banket noen mykt på døren, tre korte, vennlige bank, som om noen ville hilse uten å vekke.

Inn kom Shahrazad. Hun var palassets forteller, kjent i hele byen for sin rolige stemme og sine drømmende eventyr. Hun bar et sjal med små sølvtråder og hadde en bok i hånden, selv om hun nesten aldri åpnet den, hun kunne alle eventyrene sine utenat. 'God aften, herre,' sa hun. 'Jeg hørte at månen er våken. Jeg tenkte vi kunne lytte sammen.'

Kongen smilte litt, for det var vanskelig å la være å smile når Shahrazad kom inn. Hun satte seg på en pute nær vinduet, snudde boken i fanget uten å åpne den og så opp mot nattehimmelen. 'Jeg har et eventyr til deg,' sa hun. 'Det er ikke langt. Men det er søvnig som en katt på en pute, og det vil bare at du skal lytte.'

'Det var en gang,' begynte Shahrazad, 'en liten gårdsplass inne i en by som lignet vår. Midt på gården var det en fontene av blå og hvite fliser, og i fontenen plasket vannet så stille at det nesten lød som om det hvisket. Ved siden av fontenen, på en pute av fløyel, lå en kattunge. Hun het Mishmish, og hun var den mest søvnige kattungen i hele verden.'

Mishmish elsket tre ting: vannet i fontenen, duften av sjasmin og den lille stjernen som hver kveld kom frem først av alle, rett over gården. Stjernen hadde et navn også, sa Shahrazad. Hun het Nour, som betyr lys. Og hver kveld, når Mishmish gjespet og så opp, vinket Nour til henne med et lite blinkende skinn.