Soppfolket i skogen

Dypt inne i skogen, der mosen er myk, vokser små røde sopper med hvite prikker. Under hver sopp bor en liten en. Det er soppfolket. De er ikke større enn et eikeblad. Når kvelden kommer, titter de ut. Skogen blir rolig. Det er snart på tide.

Solen synker bak granene. Himmelen blir rosa. Himmelen blir lilla. Vinden hvisker i løvet, sjjj, sjjj. En liten soppfolkjente heter Mira. Hun ser opp på himmelen. 'Det er tid for lykteparaden,' sier hun mykt. Det er den samme kvelden hvert år. Bare én gang.

Mira plukker et blad. Et gult bjørkeblad, mykt og tynt. Hun bretter det til en liten lykt. I midten legger hun en lysmark. Lysmarken lyser varmt, som en liten sol. Bladet gløder gult innenfra. Mira smiler. Lykten er ferdig.

Mira går fra sopp til sopp. Hun banker forsiktig. Bank, bank. 'Det er tid,' hvisker hun. En etter en kommer soppfolket ut. De har også blader. Røde blader. Gule blader. Brune blader. Hvert blad blir en lykt. Hver lykt får en liten lysmark.

Snart er de mange. Ti, tjue, kanskje flere. Hver og en holder lykten sin høyt. Lyktene lyser, lyktene lyser. De lyser gult. De lyser oransje. De lyser rødt. Det ser ut som små stjerner på bakken. Skogen er stille. Bare små føtter på mosen.

Mira går først. Hun er lederen i kveld. Hun vifter med lykten sin. 'Bli med,' sier hun. Og soppfolket går. Et lite opptog. Lyktene lyser, lyktene lyser. De går mellom bregnene. De går over en liten stein. De går mykt, mykt.

En liten humle sitter på et blad. Hun er trøtt. Vingene hennes er foldet sammen. Mira stopper. 'Sov godt, lille humle,' hvisker hun. Humla brummer mykt, brrr, brrr. Så blir hun stille. Hun sover. Paraden går videre. Lyktene lyser, lyktene lyser.

Paraden kommer til en bekk. Vannet glitrer i måneskinnet. Plopp, sier en liten dråpe. Plopp, sier en til. Soppfolket samles ved kanten. De holder lyktene sine over vannet. Vannet speiler lyktene. Nå er det dobbelt så mange lys.

Mira begynner å synge. En liten vise, myk og lav. 'Lys, lille lykt, lys i natt. Vis oss veien, mykt og sakte.' De andre synger med. Stemmene deres er tynne og fine. Som vinden. Som blader. Som mose. Skogen lytter. Trærne bøyer seg mykt.