De tre ønskene

Det var en gang, og det er lenge siden, en fattig vedhogger som bodde med kona si i en liten stue ved kanten av en stor skog. Hver morgen, så snart sola skinte over tretoppene, tok han øksen over skuldra og gikk ut for å felle trær. Kona fylte matsekken hans med brød og ost, hengte flasken med tynnøl ved beltet hans og vinket til ham fra døra. De var ikke rike, men de hadde tak over hodet, en ild i ovnen og hverandre, og slik hadde det vært i mange, mange år.

Denne morgenen gikk vedhoggeren dypt inn i skogen, lenger enn vanlig, til han kom til en lysning der en kjempestor gammel eik sto alene midt på mosen. Stammen var så bred at tre karer ikke kunne ha favnet om den, og greinene strakte seg som armer mot himmelen. 'Denne eika,' tenkte han og klappet barken, 'kommer til å gi meg planke etter planke, bord etter bord. Den rekker hele vinteren, og kanskje neste også.' Han spyttet i hendene, løftet øksa over hodet og tok sats for det aller første hugget.

Men akkurat idet øksa suste ned gjennom lufta, hørte han en stemme, mild og bedende, som klang mellom stammene. 'Vær så snill, vær så snill, legg ned øksa di.' Vedhoggeren stoppet midt i hugget. Øksebladet skalv en hårsbredd fra barken. Og der, foran ham, mellom røttene og de gule eikenøttene, sto en liten skapning han aldri hadde sett maken til. Hun var ikke stort høyere enn kneet hans, kledd i en grønn kjole av blader og med vinger tynne som spindelvev. 'Det er en alv,' hvisket han for seg selv, og slapp nesten øksa i mosen.

'Denne eika er hjemmet mitt,' sa alven med store øyne. 'Og alle søstrene og brødrene mine bor i den med meg. Spar treet, vær så snill, så skal du ikke angre det.' Vedhoggeren åpnet munnen, men ingen lyd kom ut. Han stirret og blunket og stirret igjen. Til slutt fant han tungen sin, senket øksa og sa, litt skjelvende i stemmen: 'Vel, jeg skal gjøre som du ønsker. En slik gammel vakker eik vil jeg ikke ha på samvittigheten.' Alven smilte så hele lysningen syntes å lyse opp, og hun løftet seg på tå for å kunne se ham rett i øynene.