Tommelise

Det var en gang en kvinne som så gjerne ville ha et lite barn, men hun visste ikke hvor hun skulle få et fra. Til slutt gikk hun til en gammel trollkvinne og sa: 'Jeg ønsker meg et lite barn av hele mitt hjerte. Kan du si meg hvor jeg kan finne et?' 'Det er lett ordnet,' svarte trollkvinnen. 'Her har du et byggkorn av et særlig slag, ikke slikt som hønsene plukker på åkeren. Plant det i en blomsterpotte, så får du se hva som hender.' Kvinnen takket og ga henne tolv sølvmynter. Så gikk hun hjem og plantet kornet.

Straks skjøt en stor og vakker blomst opp av potten, og den lignet en tulipan, men kronbladene var tett lukket som om den fortsatt var en knopp. 'For en vakker blomst,' sa kvinnen og kysset de røde og gullfargede bladene. I samme stund åpnet blomsten seg med et mykt sukk. Og inne i blomsten, på de grønne fløyelsstøvbærerne, satt en bitteliten jente. Hun var ikke engang halvparten så lang som en tommel, så de kalte henne Tommelise. Et polert valnøttskall ble hennes vugge. Sengen hennes ble redd opp av blå fiolblad, med et rosenblad til teppe. Tommelise kunne synge så mykt og vakkert at ingen noensinne hadde hørt maken.

En natt, mens Tommelise lå i sin søte lille seng, krøp en stor, stygg, våt padde inn gjennom en knust rute i vinduet. Hun hoppet rett opp på bordet der Tommelise sov under sitt rosenbladteppe. 'For en søt liten kone hun ville bli for sønnen min,' sa padden, løftet opp valnøttskallet med Tommelise i, og hoppet ut av vinduet og inn i hagen. I hagens sumpete kant ved en bred bekk bodde padden med sønnen sin. Han var enda styggere enn moren, og da han fikk øye på den vakre lille jenta i den fine sengen, kunne han bare si: 'Kvakk, kvakk, kvakk.'

'Snakk ikke så høyt, ellers våkner hun,' sa padden. 'Hun er så lett som svanedun. Vi setter henne på et av vannlilje-bladene ute i bekken. Det blir som en liten øy for henne, så liten og lett som hun er, da kan hun ikke flykte. Og mens hun er der ute, gjør vi i stand brudekammeret under dyngen.' Langt ute i bekken vokste vannliljer med brede grønne blader. Det aller største fløt et godt stykke lenger borte enn de andre, og dit svømte den gamle padden med valnøttskallet, der lille Tommelise fremdeles sov. Tidlig om morgenen våknet hun og begynte å gråte bittert, for hun så bare vann til alle kanter og kunne ikke komme i land.