Den stygge andungen

Det var en så vakker sommer på landet. Kornet sto gyllent på åkrene, havren var grønn, og høyet lå i høye stakker på engene. Storken gikk omkring på sine lange røde bein og snakket egyptisk, for det språket hadde han lært av sin mor. Rundt åkrene og engene vokste store skoger, og inne i skogene lå dype vann. Det var virkelig herlig å gå omkring på landet. I en solrik skråning lå en gammel bondegård ved en dyp elv, og fra huset ned til vannet vokste store borrebladrer, så høye at et lite barn kunne stå rett under dem. Der, i den villeste kroken, satt en andemor på reiret sitt og ventet på at ungene skulle klekkes.

Det tok lang tid. Det ene egget etter det andre sprakk til slutt, og små gule hoder kikket ut. 'Pip, pip,' sa de. 'Kvakk, kvakk,' svarte andemoren, og så kikket de ut over verden, som var mye større nå enn den hadde vært inne i skallet. Men ett stort egg lå igjen. Det ville rett og slett ikke sprekke. En gammel and kom på besøk og så på det. 'Det der er et kalkunegg,' sa hun bestemt. 'La det ligge og lær de andre å svømme.' Men andemoren ristet på hodet. 'Jeg har sittet så lenge nå, så noen dager til betyr ingenting,' sa hun, og hun satte seg godt til rette over det store egget igjen.

Til slutt sprakk det store egget. En unge krøp ut. 'Pip, pip,' sa han. Han var stor og grå, helt ulik de andre små gule. Andemoren så lenge på ham. 'Han ser ikke ut som en kalkun,' tenkte hun. 'Vi får se hva han kan når vi går til vannet.' Og neste dag, da sola skinte over de grønne borrebladrene, førte hun hele ungeflokken ned til elva. Plask i vannet hoppet andemoren. 'Kvakk, kvakk,' ropte hun, og én etter én hoppet alle ungene uti. Vannet lukket seg over hodene deres, men de kom opp igjen med en gang og svømte så fint, med små føtter som padlet under vannet. Og se! Den stygge store grå ungen svømte like godt som de andre.