Den hvite slangen

For lenge siden levde det en konge som var berømt i hele landet for sin visdom. Ingenting var skjult for ham, og det var som om luften selv hvisket hemmeligheter i øret hans. Men kongen hadde en underlig vane. Hver kveld, når måltidet var slutt og bordet ryddet, bar en betrodd tjener inn en siste, tildekket skål. Ingen visste hva som lå under lokket, for kongen smakte aldri på retten før han var helt alene i salen.

En kveld ble tjeneren så nysgjerrig at han ikke lenger klarte å holde seg. Han bar skålen til sitt eget rom, låste døren nøye og løftet forsiktig på lokket. Der lå en lang, hvit slange, blank som måneskinn på vann. Han klarte ikke å motstå fristelsen, men skar av en liten bit og putta den i munnen. I samme stund hørte han pip og kvitter utenfor vinduet, og da han lyttet, forsto han alt. Det var spurvene som fortalte hverandre om alt de hadde sett i skog og eng. Den hvite slangens kjøtt hadde gitt ham dyrenes språk.

Men nettopp den dagen mistet dronningen sin vakreste ring, og mistanken falt på den unge tjeneren, som jo fikk gå overalt på slottet. Kongen lot hente ham med strenge øyne. 'Hvis du ikke før i morgen kan peke ut tyven, skal du selv anses som skyldig og henrettes.' Tjeneren forsikret gang på gang at han var uskyldig, men kongen ville ikke høre på ham. Med tunge skritt gikk den unge mannen ut av salen og visste ikke hvor han skulle gjøre av seg.

I sin uro gikk han ut på borggården for å tenke. Ved en liten bekk satt noen ender og pusset seg stille. De snakket lavmælt sammen, og tjeneren stanset og lyttet. De fortalte om alle de gode stedene der de hadde lett etter mat den morgenen. Da sukket en av dem: 'Noe ligger så tungt i magen min. Jeg spiste så fort i morges at jeg svelget en ring som lå under dronningens vindu.' Tjeneren grep henne straks varsomt om halsen og bar henne til kokken. 'Her er en fin and. Slakt henne, vær så snill.' Og da kokken skar henne opp, glitret dronningens ring inni.