Sjøstjernen som kunne ønske

Det var en kveld ved havet. Solen hadde nesten gått ned, og himmelen var rosa og lilla som en blomst. En liten jente som het Liv gikk langs stranden. Sanden var sval under tærne hennes. Bølgene sa sjjj, sjjj, helt rolig.

Liv lette etter skjell. Hun bøyde seg ned og kikket i en liten vannpytt mellom steinene. Der var det små krabber og blanke steiner. Men nederst i pytten lå det noe annet. Noe som lyste. Noe som glitret som en stjerne under vannet.

Liv stakk forsiktig ned hånden i det kjølige vannet. Hun løftet opp noe mykt og varmt. Det var en sjøstjerne! En liten sjøstjerne med fem armer, og den lyste som en lykt. Liv holdt pusten. Hun hadde aldri sett noe så vakkert før.

Da hørte Liv en bitteliten stemme. Den hørtes ut som når vinden hvisker gjennom gresset. 'Hei Liv,' sa stemmen. Liv så seg omkring. Var det bølgene? Var det måkene? Nei. Det var sjøstjernen. Den snakket med en stemme som glitret, like liten som den selv.

'Du har funnet meg,' sa sjøstjernen. 'Og derfor får du ønske deg noe. Bare én ting. Bare noe lite. Tenk deg godt om, Liv.' Liv satte seg på den varme steinen. Ett lite ønske. Hva skulle hun ønske seg? Hun kunne ønske seg så mange ting.

'Kanskje,' tenkte Liv, 'kanskje en fin liten stein.' Hun så på steinene rundt omkring. De var glatte og vakre. En glatt stein kunne rulle i lommen og være med henne overalt. Men sjøstjernen ventet stille, og Liv kjente at hun ville ønske seg noe enda finere.

'Eller,' tenkte Liv videre, 'kanskje en liten sandkrabbe som vil være vennen min.' Hun så en krabbe løpe sidelengs over sanden. Den var morsom. Men en krabbe ville kanskje heller bo i havet enn hos henne. Liv ville ikke gjøre noen liten lei seg.

Liv så opp mot himmelen. Månen hadde nettopp kommet frem. Den var rund og blank som en sølvtallerken. 'Kanskje,' hvisket Liv, 'kanskje jeg kan få høre hvordan månen høres ut.' Sjøstjernen smilte litt. Men Liv kjente at det heller ikke var det rette. Hun tenkte og tenkte.