Teltnatten og den merkelige lyden

Det var den første ordentlige sommerkvelden hos bestemor og bestefar, og Vilma og Otto skulle sove i teltet i hagen. Vilma var åtte år og syntes hun var ganske modig. Otto var fem og syntes alt var spennende. Teltet sto under en stor grein på epletreet, mellom ripsbuskene og den gamle hagebenken. Sola hadde nettopp gått ned, og himmelen var rosa og blå på samme tid. Bestemor hadde gitt dem hver sin termos med varm melk og to brødskiver i en plastboks. 'Rop hvis det er noe,' sa bestefar. 'Vi er like innenfor kjøkkendøra.'

Inne i teltet luktet det av nytt stoff og gress. Vilma hadde med lommelykta si, og Otto hadde med stoffkaninen sin som het Bonk. De rullet ut soveposene side om side og dro glidelåsen på døra opp så bare en liten sprekk var igjen. 'Vi trenger litt luft,' sa Vilma med voksenstemme. Otto nikket og puttet Bonk inn under haka. Gjennom sprekken kunne de se plenen, og lenger borte lyste det varme gule lyset fra kjøkkenvinduet. Det føltes som de var langt hjemmefra, selv om de slett ikke var det.

Otto snakket lenge om hva de skulle gjøre i morgen. Bygge hytte. Fiske i grøfta. Spise pannekaker til frokost. Vilma hørte med det ene øret og så opp i teltaket, der en mygg vandret fram og tilbake i lyset fra lommelykta. Etter en stund ble Otto stillere. Han sa noe om Bonk og pannekaker, og så stoppet setningen midt i. Vilma slukket lommelykta. Mørket kom inn som vann i en kopp. Det var ikke noe ekkelt mørke. Det luktet bare gress og varme jordbær.

Akkurat da Vilma også skulle lukke øynene, hørte hun det. En lyd. Ikke en tydelig lyd, mer som et raslerasle, et knitring, som når noen trår forsiktig i tørre løv. Hun lå helt stille. Lyden stoppet. Så begynte den igjen, litt lenger borte. Rasle. Rasle. Det hørtes ut som om noe var rett ved teltkanten, ved ripsbusken. Vilma holdt pusten. Otto pustet dypt og rolig ved siden av henne. Hun strakte ut hånda og dyttet ham forsiktig på skulderen. 'Otto,' hvisket hun. 'Otto, våkne.'