Sindbads andre reise

I byen Bagdad bodde det en gang en kjøpmann som het Sindbad. Han hadde allerede seilt over havene én gang og kommet hjem rik, og en lang tid levde han fornøyd i sitt vakre hus. Men etter en stund begynte føttene å klø igjen. Han savnet saltet i luften og vinden i seilene. Han savnet de fremmede øyene der han aldri hadde satt sin fot. Og så, en morgen, samlet han sammen fine varer, gikk ned til elven og gikk om bord på et stort skip. En glad flokk kjøpmenn fulgte med, og vinden tok tak i seilene. Sindbad sto ved rekken og smilte mot havet, for nå skulle han se verden igjen.

Skipet seilte i mange dager. De gikk fra øy til øy og fra hav til hav, og i hver havn kjøpte og solgte kjøpmennene varene sine. Vinden var alltid sval og god. En morgen, da solen nettopp hadde stått opp, fikk utkikken øye på en grønn flekk langt borte. Snart lå en øy rett foran dem, så vakker at alle holdt pusten. Trærne bar modne frukter i alle farger. Fugler med blanke fjær fløy mellom grenene og sang små glade viser. Klare bekker rant ned mot stranden. Skipperen lot kaste anker, og kjøpmennene klatret ned i båtene og rodde i land for å strekke på beina og fylle på med ferskvann.

Sindbad gikk lenger inn på øya enn de andre. Han fant en plass ved en bekk der mosen var myk og solen lyste gjennom løvet i grønne flekker. Der satte han seg ned med den lille matpakken sin. Bekken klukket. Vinden hvisket i kronene. Før han visste ordet av det, var han sovnet. Da han slo opp øynene, var skyggene lange. Han skyndte seg tilbake til stranden, men der var ingenting igjen. Ingen kjøpmenn, ingen båter. Langt, langt ute på havet så han bare seilet av sitt eget skip, og det ble mindre og mindre til det forsvant i det blå. De hadde glemt ham. Sindbad var helt alene på øya.

Sindbad satte seg på en stein og prøvde å tenke. Å gråte hjalp ingen, det visste han. Han måtte se seg om. Han klatret opp i det høyeste treet han kunne finne og speidet til alle kanter. På den ene siden blånet havet, på den andre strakte øya seg med skoger og daler. Da fikk han øye på noe rart. Langt borte, midt på en åpen slette, lyste noe stort og hvitt. Det var rundt som en kuppel og så stort som et hus. Sindbad ble nysgjerrig. Hva kunne det være for et ting, midt ute på en folketom øy? Han merket seg retningen, klatret ned og begynte å gå mot det hvite.