Dragen som fløy forbi månen

Det var en gang en gutt som het Olle. Han bodde i et lite gult hus ved foten av en bakke. Om morgenen våknet han og kjente vinden mot vinduet. Vinden hvisket mykt. Den ville leke.

Olle satte seg ved kjøkkenbordet. Der lå et stort ark med gult papir. Ved siden av lå fire rette bjørkepinner og et nøste med hvit tråd. Mamma smilte og sa: 'I dag er en god dag for å bygge en drage.' Olle nikket. Han hadde ventet lenge.

Han la pinnene i kryss. To lange, to korte. Han bandt dem fast med tråden. Fingrene hans var små, men nøyaktige. Han la papiret oppå og brettet hjørnene forsiktig. Det knitret, knitret, da papiret bøyde seg.

Så knyttet han en lang hale av gult bånd. Han knyttet små sløyfer langs hele halen. En, to, tre, fire. Han telte stille. Da dragen var ferdig, holdt han den opp. Den var lett som en fjær. Den var gul som solen.

Olle tok på seg lua og vottene. Han gikk ut. Vinden møtte ham ved porten. Den blåste i håret hans. Den blåste på kinnene hans. Den dro forsiktig i dragens hale, som om den ville si: kom, kom opp på bakken.

Han gikk oppover stien. Gresset bøyde seg. Løvetennene nikket. Helt oppe på bakken stoppet han. Han så ut over bygda. Han så sitt eget lille gule hus. Han så skyene, som var som myke puter på himmelen.

Olle slapp dragen sakte. Vinden tok den. Den løftet seg. Først bare litt, bare over hodet hans. Så høyere. Og høyere. Tråden løp mellom fingrene hans. Han lo høyt. Det var en helt vanlig ettermiddag. Og likevel ikke.

Dragen steg forbi svalene. Svalene så på. De hvisket til hverandre: 'Hvor skal den hen?' Dragen smilte bare med halen sin av gule sløyfer. Vinden bar den videre. Olle stod stille og så oppover. Han kjente tråden dirre, mykt og varmt.

Snart var dragen høyere enn de høyeste skyene. Olle kunne nesten ikke se den. Bare en liten gul prikk mot blå himmel. Og høyere steg den. Forbi et fly. Piloten blunket. Dragen blunket tilbake med en sløyfe.