Apekongen låner havet

For lenge siden, på et fjell fullt av ferskentrær og myke skyer, bodde en liten ape som het Sun Wukong. Pelsen var gyllen som høstlys, og øynene var like nysgjerrige som to små lykter. Når de andre apene sov middag, satt Sun Wukong og så opp mot himmelen. Der var en sky, høyt og hvit og rund, og han ville så gjerne nå den. Men skyen var langt borte, og beina hans var korte. 'Jeg trenger noe å støtte meg på,' hvisket han for seg selv.

En gammel skilpadde som lå og solte seg ved en dam hørte apen. 'Hvis du leter etter noe fint og sterkt,' sa hun langsomt, 'så finnes det i Østhavet. Der bor Drakekongen i et palass av perlemor. Han er gammel og vis og vennlig, og han har mange merkelige skatter.' Sun Wukong satte seg opp. Østhavet! Han hadde aldri sett havet. Bare hørt vinden hviske om det når den kom fra øst og luktet salt og tang.

Sun Wukong takket skilpadden og dro av sted mot øst. Han hoppet over bekker, klatret over åser og fulgte vinden til bakken skrånet nedover og luften smakte salt. Da så han det: et stort, blått, pustende hav. Bølgene rullet inn mot stranden som myke, hvite sauer. Sun Wukong satte seg i sanden og stirret. Havet var større enn alle fjell han noensinne hadde sett.

'Hvordan kommer man ned til Drakekongens palass?' lurte Sun Wukong høyt. Da steg en sølvgrønn fisk opp av en bølge. Den hadde øyne som små måner. 'Drakekongen venter bare på høflige gjester,' sa fisken. 'Si navnet ditt til havet og bukk, så åpner det veien.' Sun Wukong reiste seg, bukket dypt mot bølgene og sa: 'Jeg heter Sun Wukong, og jeg kommer i fred.' Da roet vannet seg, og en lang trapp av blå stein viste seg under overflaten.

Han gikk forsiktig nedover trappen. Det merkelige var at han ikke ble våt. En myk, varm luftboble fulgte med ham, som en usynlig kappe. Rundt ham svømte fisker i alle regnbuens farger. Det var en skilpadde som bar en lykt av perle på ryggen, og en sjøhest som fulgte etter med små, høflige nikk. 'Velkommen, lille gjest,' sa sjøhesten mykt.