Aladdin og den vidunderlige lampen

For lenge siden, i en stor by i Kina, bodde det en fattig skredder som het Mustapha. Han hadde en sønn som het Aladdin, en lat og leken gutt som heller løp i smugene med andre slyngler enn lærte seg et yrke. Hvor mye moren ba og gråt, ville Aladdin ikke arbeide. Til slutt gikk sorgen så dypt inn i Mustaphas hjerte at han døde. Mor og sønn satt igjen i den lille stua med tomme hender. Moren spant bomull fra morgen til kveld for å holde dem i live, mens Aladdin sprang ut på gata så snart hun snudde ryggen til.

En het ettermiddag, da Aladdin satt på en stein og kastet daddelsteiner i støvet, kom en fremmed mann bort til ham. Mannen hadde langt skjegg, en mørk kappe og øyne som glitret rart under turbanen. 'Er du ikke Mustapha skredderens sønn?' spurte han mykt. 'Jo,' svarte Aladdin, 'men far døde for lenge siden.' Da slo den fremmede hendene sammen, og tårene kom. 'Kjære gutt! Jeg er din onkel! Jeg har vært borte i førti år og kommet hjem for å finne min bror, og nå er han borte.' Han kysset Aladdin på pannen og ba ham skynde seg hjem og fortelle det til moren.

Hjemme ble moren forundret. 'Far hadde en bror,' sa hun, 'men jeg trodde han var død.' Likevel dekket hun kveldsmat så godt hun kunne. Den fremmede kom med vin og frukt, kysset stedet der Mustapha pleide å sitte, og tørket øynene sine. Han kalte seg Aladdins onkel og lød trøstende. Neste dag tok han Aladdin med til en basar, kjøpte ham en fin drakt og viste ham hele byen. Da de kom hjem om kvelden, smilte moren for første gang på lenge. Men om natten, mens Aladdin sov, satt den fremmede i mørket og smilte for seg selv. Han var ingen onkel. Han var en mektig trollmann fra Afrika, og han hadde reist langt for å finne nettopp denne gutten.

Neste dag førte den falske onkelen Aladdin langt utenfor byen, forbi vakre hager og kjølige fontener. De gikk og gikk til fjellene reiste seg foran dem som mørke porter. Aladdin var trett og ba om å få snu. 'Bare litt til,' sa trollmannen og fortalte muntre historier for å holde guttens mot oppe. Til slutt stanset de mellom to bratte fjell, i en smal dal hvor ingen fugler sang. 'Her,' sa trollmannen, 'skal jeg vise deg noe underfullt. Samle pinner.' Aladdin lystret, og trollmannen tente en ild. Han strødde et pulver i flammene og mumlet ord som ikke var som andre ord.