Den første vendingen

Sommerkvelden lå lun og stille over den vesle havna på vestkysten. Sola hadde alt begynt å lene seg mot horisonten, og vannet i bukta var nesten blankt, bare rynket på utsida av moloen der en svak bris kom inn. Edvin var ni år og sto på brygga i den gule redningsvesten sin med to fingre stukket ned i lomma. Ved siden av ham lente morfar seg over relingen på den vesle trejolla og løste fortøyningen. Båten gynget mykt mot fendrene. 'I kveld seiler du,' sa morfar. Han sa det som om det ikke var noe spesielt i det hele tatt. Men for Edvin var det det mest spesielle han kunne tenke seg.

Båten het Måken, og det var den minste båten i hele havna. Den hadde et hvitt, litt gulnet seilduk som var rullet rundt bommen, en lakkert reling som duftet gammel varm furu, og bunnbord som blanket av salt fra mange somrer. Edvin steg ned i båten ett trinn om gangen, akkurat slik morfar hadde lært ham. Aldri hopp ned i en båt, sa morfar alltid. En båt er ikke en stol. Den beveger seg mens du beveger deg. Båten gynget til, og Edvin satte seg fort på toften. Det luktet tjære og hav og noe søtt fra strandengene innerst i bukta.

Morfar steg ned etter ham, forsiktig og sikkert, så båten knapt beveget seg. Han satte seg på toften lengst akter, ved rorkulten, og begynte å løsne det hvite seilet fra bommen. 'I dag er det en jevn nordvestlig,' sa han. 'Perfekt vind for en nybegynner. Tre meter i sekundet, kanskje fire ute mellom holmene.' Edvin nikket som om han forsto akkurat hva det betydde. Egentlig visste han bare at 'jevn' var bra og at det ikke var noen store bølger i bukta. Seilet rullet ut og raslet litt da det folde seg fritt ut, som et stort lyst ark. Morfar dro storseilet opp langs masten, sakte, et rykk om gangen, til det sto rakt og stramt mot den lyse himmelen.

'Før vi går ut trenger du ordene,' sa morfar og nikket mot bommen, den lange trestangen som holdt seilets nederste kant fast. 'Dette er bommen. Den svinger over når vi vender. Den er ikke sint, men den respekterer man.' Han pekte på et mindre seil framme i baugen som lå sammenrullet. 'Det er fokka. Den bruker vi når vinden er sterkere. I dag seiler vi bare med storseilet.' Så viste han mot to sider av båten. 'Sida som vinden kommer fra er lo. Den andre, dit båten heller, er le. Lo og le. Si det.' 'Lo og le,' sa Edvin og prøvde å holde ordene i munnen som om de var små steiner.