Musa og elefanten

På ei grønn, grønn eng bodde ei lita, lita mus. Musa het Mira. Mira hadde et lite, lite hus. Huset var så lite at bare ei mus fikk plass. Og det var akkurat passe. Lite, lite, lite.

En morgen hørte Mira tunge skritt. Dunk, dunk, dunk. Bakken ristet litt, litt, litt. Mira kikket ut gjennom det lille vinduet. Der sto en elefant. En stor, stor, stor elefant. Elefanten smilte et vennlig smil.

'Hei', sa elefanten med en myk stemme. 'Jeg heter Edvin. Får jeg si god morgen?' Mira nikket. Edvin viftet litt, litt med ørene. Mira kjente kiling i potene av glede. En så stor venn hadde hun aldri hatt før.

Mira og Edvin pratet hele morgenen. De pratet om gress. De pratet om skyer. De pratet om favorittsuppa si. Og så lo de. Mira lo pip, pip, pip. Edvin lo ho, ho, ho. Det var en veldig fin latter.

'Vil du komme inn på te?' spurte Mira høflig. Edvin så på det vesle, vesle huset. Han så på den vesle, vesle døra. Han klødde seg på snabelen. 'Jeg skal prøve', sa han. 'Jeg skal prøve veldig forsiktig.'

Edvin bøyde seg ned. Han puttet snabelen gjennom døra. Han puttet et øre gjennom døra. Men en stor elefant fikk ikke plass i et lite musehus. Slett ikke, ikke, ikke. Edvin satte seg ned i gresset. 'Oi sann', sa han mykt og smilte.

Mira fniste. 'Det gjør ingenting', hvisket hun. 'Vi tar teen ute i stedet.' Hun bar ut en bitteliten kopp. Edvin så på koppen. Koppen var like liten som en av neglene hans. Han løftet den forsiktig med snabelspissen. Forsiktig, forsiktig, forsiktig.

De drakk te i sola. Vinden hvisket i gresset. Bier surret forbi, bzzz, bzzz, bzzz. Mira klatret opp og satte seg på Edvins øre. Det var det mykeste øret i hele verden. Mykt, mykt, mykt. Som et varmt teppe.

Mira sa: 'Edvin, jeg har en idé. Det vesle huset er lite. Du er stor. Vi trenger et hus som passer oss begge.' Edvin nikket sakte med hele hodet. 'Et passe hus', sa han. 'Ikke for lite. Ikke for stort. Passe, passe, passe.'