Gjeteren og havet

Langt borte, der fjellene skrånet mykt ned mot kysten, bodde en gjeter som eide en stor flokk med sauer. Hver morgen, allerede før solen var oppe, førte han sauene ut på de grønne skråningene ovenfor havet. Der fikk de beite i ro og fred mens han satt på en stein og lyttet til bølgene langt nedenfor. Han kjente hver sau ved navn og visste hvilken bjelle som hørte til hvilken hals. Han visste hvilken søye som likte syre, og hvilken som foretrakk timian. Det var et stille liv, men det var et godt liv, og det var hans liv, slik det hadde vært hans fars liv før ham.

Men i det siste hadde gjeteren begynt å se mer på havet enn på sauene. Vannet lå blankt som sølv hele dagene, og solen glitret så vakkert på overflaten at han knapt kunne rive blikket bort. Det måtte være herlig å reise der ute, tenkte han. Det måtte lukte annerledes langt ute, der ingen fjell stengte for vinden. Han så skip komme og gå nede i havnen, fulle av varer fra fjerne land. Når de heiste seil, så de ut som hvite fugler som lettet mot horisonten. Og hver gang en stevn snudde og forsvant bak odden, kjente gjeteren at noe inne i ham også ville bli med.

En kveld satt han ved det lille bålet sitt og tenkte. Hvis havet var så stille og så vakkert, hvorfor skulle han da bli værende på skråningen? Han hadde hørt at kjøpmennene i havnen kunne kjøpe kurver fulle av dadler for en billig penge. Så seilte de av sted med dadlene og solgte dem dyrt i en annen by. På den måten ble en fattig mann rik på én eneste reise. Tenk hva jeg kunne gjøre, hvisket gjeteren, om havet bare fikk bære meg dit og hjem.

Neste morgen var beslutningen tatt. Han gikk ned til landsbyen og fant en nabo som lenge hadde ønsket seg flere sauer. De satt en stund og snakket, drakk en kopp vann fra brønnen, og så ristet de hender og telte mynter. Før solen stod høyt på himmelen, eide gjeteren ikke lenger en eneste lammehale. I stedet bar han en tung pung med sølv, og i pungen klinget alle hans år på skråningen. Han ble stående en stund og så sauene følge naboen ned mot den andre siden av landsbyen. Noen av lammene snudde seg mot ham, som om de lurte. Det var en merkelig følelse å gå derfra. Han var lettere enn noensinne, og likevel tyngre.