Pannekaken

Det var en gang en mamma som het Goody Poody. Hun bodde i et lite hus på en grønn haug. Hun hadde sju sultne barn. Og hun hadde en pappa også. På kjøkkenet sto en stor stekepanne på ovnen. I panna lå en pannekake. Den freste og putret. Den var tjukk og gyllen. Den duftet deilig av smør og søt melk. Barna sto rundt panna i en ring. Pappa satt på en stol og så på. Alle ventet på pannekaken.

'Mamma, vær så snill, gi meg en bit pannekake,' sa det første barnet. 'Mamma, kjære mamma,' sa det andre. 'Mamma, kjære, snille mamma,' sa det tredje. 'Mamma, kjære, snille, fine mamma,' sa det fjerde. Og slik fortsatte det. Hvert barn var litt søtere enn det forrige. Det sjuende barnet sa: 'Mamma, kjære, snille, fine, kloke, søte mamma!' Mamma smilte. 'Ja, ja, små venner. Vent bare til den snur seg selv. Så skal dere alle få en bit. Se så fin den ligger der.'

Pannekaken lå der i panna og hørte alt. Da ble pannekaken redd. Riktig redd. 'Sju sultne barn vil ete meg!' tenkte den. 'Og mamma. Og pappa også!' Pannekaken snudde seg selv. Hopp! Den spratt opp av panna. Plump! Den falt ned på gulvet. Den landet med den ene sida opp og den andre ned. Så rullet den av sted. Som et hjul rullet den ut av døra. Hopp og rull. Ut av kjøkkenet. Ut av gangen. Ut av døra. Og nedover bakken, så fort den kunne.

'Stopp! Stopp pannekaken!' ropte Goody Poody. Hun løp etter. I den ene hånda hadde hun stekepanna. I den andre hadde hun stekespaden. Bak henne løp de sju barna. Sist kom pappa, og han haltet. 'Stopp! Stopp! Fang den!' ropte alle. Men pannekaken rullet og rullet. Den hoppet over småstein og pinner. Den suste forbi blomster og busker. Den var raskere enn alle i hele huset. Snart var den så langt borte at ingen så den mer. Familien stoppet og pustet ut. 'Den pannekaken,' sukket Goody Poody.

Pannekaken rullet og rullet. Den rullet forbi en eng full av prestekrager. Snart møtte den en mann. Mannen hadde en bred stråhatt og en stav. 'God dag, pannekake,' sa mannen. 'Gud signe deg, Manny Panny!' sa pannekaken. 'Kjære pannekake,' sa Manny Panny, 'rull ikke så fort. Stopp litt så jeg får ete deg.' Pannekaken smilte og svarte: 'Jeg har sluppet unna Goody Poody, og pappa, og sju skrikende barn. Da slipper jeg vel unna deg også, Manny Panny!' Og så rullet pannekaken videre.