Arakne og Minerva

For lenge, lenge siden, i et solrikt land ved det blå havet, bodde en jente som het Arakne. Hun vokste opp i en liten landsby der husene var malt i terrakotta og sitron, og der oliventrærne hvisket i kveldsbrisen. Arakne sin far var en enkel farger som dyppet ull i kar med purpur, og moren hennes var ikke lenger i live. Men det var én ting Arakne kunne bedre enn noen annen i hele landet, og det var å veve. Allerede som ganske liten satte hun seg ved sin mors gamle vevstol og tredde den med fingre som syntes å vite alt av seg selv.

År gikk, og Arakne vokste opp til en ung kvinne med kvikke hender og rolig blikk. Vevnadene hennes ble kjent i hele trakten. Når hun tok ullen i sin rå tilstand og rullet den, eller skilte trådene med fingrene til den så lett ut som en sky, eller snurret tenen med vant grep, var det som å se på noe magisk. Bønder kom fra fjerne landsbyer bare for å se. Selv skogenes nymfer forlot sine kilder og lunder for å sette seg ved føttene hennes og se henne arbeide. 'Det er som om Minerva selv hadde lært henne,' hvisket de til hverandre.

Men da nymfene sa ordene 'Minerva har lært henne', mørknet Arakne i blikket. Minerva var visdommens gudinne, og hun var også gudinnen for veving og all håndens kunst. Hun bodde oppe på Olympen, langt bortenfor skyene. Og Arakne likte ikke tanken på at noen, ikke engang en gudinne, skulle ha lært henne det hun selv hadde øvd opp i tusen stille timer ved vevstolen. 'Det er ingen som har lært meg,' sa hun høyt. 'Alt jeg kan, kan jeg av meg selv. La Minerva prøve sin dyktighet mot min, om hun tør. Taper jeg, får jeg ta straffen.' Vinden ble plutselig stille. Oliventrærne tagnet. Nymfene så på hverandre med uro i øynene.

Høyt oppe på Olympen, der skyene samlet seg rundt de hvite søylene, hørte Minerva hvert ord. Uglen hennes satt på skulderen og blinket alvorlig. Andre guder ville ha kastet ned lyn med en gang, men Minerva var visdommens gudinne, og vise vesener prøver først å forstå. Hun tok av seg den gylne hjelmen og skjoldet og spydspissen. Så la hun en grå kappe over skuldrene, og håret hennes ble sølvfarget og deretter hvitt. Ryggen hennes bøyde seg. Da hun til slutt steg ned til jorden, var hun en gammel kvinne med rynket ansikt og en stav i hånden. Ingen i landsbyen ville kjenne henne igjen. Og så vandret hun mot Araknes hus.