Simurghen på fjellet Qaf

Langt bortenfor de persiske dalene, der ørkenen møter himmelen og dadelpalmene vugger i kveldsvinden, reiser det seg et fjell som ingen kart kjenner. Det heter Qaf, og toppen er gjemt i skyer av sølv. På dette fjellet, i et rede så stort som en hage, bor Simurghen, den eldste fuglen i verden. Fjærene hennes skimrer som regnbuer etter regn, og stemmen hennes er mjuk som vind gjennom siv. Hun har vært til siden stjernene var unge, og hun har sett hver soloppgang siden tidens begynnelse. Hun kjenner alle himmelretninger og alle dufter; hun vet når sanden kjølner og når månen er gul som honning. Denne kvelden lytter Simurghen nøye, svært nøye, for i dalen nedenfor hører hun noe hun ikke hadde ventet seg, en liten, liten lyd som ikke hører hjemme blant steiner og vind.

Det er en liten gråt, tynn som en silketråd, så tynn at bare ører som har lyttet i tusen år kan høre den. Simurghen lener det store hodet sitt over fjellkanten og kikker ned. Der, mellom steinene ved en sval kilde, ligger et lite barn svøpt i et blått sjal med små gullstjerner brodert i kanten. Ingen voksen er i nærheten. Bare stjernene ser, og en ensom sandrev som lister seg forbi uten å stanse. Simurghen nøler ikke. Hun brer ut vingene sine, så store at de skygger halve dalen, og flyr ned med ett eneste mjukt vingeslag som ikke en gang rører sivet ved kilden. Hun løfter barnet like varsomt som man løfter et egg, legger det inntil det varme brystet sitt, og bærer det med seg opp til redet sitt i skyene.

I redet finnes mjuke fjær i alle farger som finnes: rosenrøde, mosegrønne, himmelblå og solgule, og noen som glitrer som om de hadde fanget en gnist av månelys. Det lukter safran og regn og varme steiner, og innerst inne er det en duft av kanel og pepperkrydder fra karavaneveier langt borte. Simurghen legger barnet blant fjærene og synger en lav tone som vugger skyene. Hun gir barnet et navn: Parvâne, som betyr sommerfugl. For som en sommerfugl hadde barnet kommet til henne, lett og uventet, og like lett skulle ingenting få skremme ham. Parvâne slutter å gråte og sovner, omsluttet av en vinge som er mjukere enn alle tepper i verden. Stjernene over fjellet blinker langsomt, én etter én, som om også de vil ønske ham god natt.