Ildfuglen

For lenge siden, i et land der bjørkene sto hvite som lys mot himmelen, regjerte en konge som het Vuislaf. Midt i hagen hans vokste et epletre som ikke fantes maken til. Bladene var små speil av grønt, og fruktene glitret av rent gull. Når vinden beveget greinene, lød det som klingende klokker. Kongen hadde tre sønner, og den yngste het Ivan. Hver morgen gikk de med faren gjennom hagen for å telle eplene, og hver morgen var det akkurat like mange som kvelden før. Det treet var kongens største stolthet, hans øyensten.

Men en morgen kom kongen ut og så at et av gulleplene manglet. Neste morgen var enda et borte, og så det tredje. Kongen ble svært bekymret. Hvem stjal eplene hans om natten? Han satte vakter, men vaktene sov. Han slapp ut hunder, men hundene tidde. Da, en stille og mild natt, snek kongen seg selv ut blant trærne. Midt i mørket hørte han en sus av vinger, og plutselig lyste hele hagen opp som om solen var født på nytt. En kjempemessig fugl av gull og ild seilet ned, plukket et eple og forsvant like raskt som lynet. 'Ildfuglen,' hvisket kongen skjelvende.

Neste dag kalte kongen sønnene sine til seg. 'Den som fanger ildfuglen,' sa han, 'skal få halve riket mitt mens jeg lever og hele kronen min etter meg.' De tre prinsene bukket dypt og lovet å prøve. Den eldste, prins Dmitri, skulle våke først. Da kvelden kom, satte han seg under epletreet med sabelen over kneet. Stjernene tentes én etter én, og natten ble så lang og så stille. Dmitri lente seg mot stammen, blunket én gang, to ganger, og så falt hodet hans framover. Han sovnet dypt. Om morgenen våknet han av kongens skritt på grusen, og enda et gulleple var borte.

Kongen ble både trist og sint. 'Du har sviktet meg, min sønn. I morgen våker din bror.' Den andre natten satte prins Vasilij seg under treet. Han hadde tatt med seg en mugge kvass og en stor pelslue for å holde seg våken. Han nynnet på viser, han talte stjerner, han knep seg selv i armen. Men midnatt er midnatt, og søvnen krøp inn under kappen hans som en katt. Snart hvilte hånden hans på sabelhåndtaket, og snart falt lua over øynene hans. Han sov så dypt at han ikke engang hørte fuglen komme. Da morgenen grydde, sto kongen der igjen, og igjen var et gulleple borte.