Pandoras eske

For svært lenge siden, før det fantes byer eller skip eller et eneste menneske, var verden helt tom. Fjellene sto nakne, elvene sang for seg selv, og stjernene kikket ned uten å vite hvem de kikket på. Da bestemte titanen Prometheus og broren hans Epimetheus seg for å fylle jorden med liv. De bøyde seg over leiren ved en stille elv, og med sine store, milde hender formet de dyr av alle slag. Epimetheus delte ut gaver: pels til bjørnen, klør til løven, vinger til fuglen, raske bein til hjorten. Det var et gledelig arbeid, og brødrene smilte til hverandre under den store himmelen.

Da alle dyrene hadde fått sine gaver, sto mennesket igjen, til sist av alt. Stakkars Epimetheus hadde glemt å spare noe til henne. Han hadde ingen klør, ingen vinger, ingen pels igjen å gi. Mennesket skalv i den kjølige vinden, blekt og nakent mellom buskene. Da tok Prometheus saken i sine egne hender. Han steg opp den gylne stien som førte til himmelen, lot fakkelen sin brenne mot solens vogn, og kom tilbake til jorden med en gnist i hånden. Det var ilden. Han ga den til mennesket, og verden ble varmere den natten enn den noen gang hadde vært.

Med ilden lærte menneskene utrolige ting. De varmet hjemmene sine mot vinterkulda. De smidde verktøy av jern og ploger til åkrene. De bakte brød i ovner og fortalte historier rundt leirbålet når stjernene kom frem. De bygde store hus og små båter og fine byer på åsene. Prometheus så på verket sitt og var glad. Men høyt oppe på fjellet Olympen, der gudene bodde i saler av marmor og skyer, satt himmelens konge Jupiter og rynket pannen. 'Den ilden,' mumlet han, 'tilhørte oss. Den var ikke Prometheus' å gi bort. Og nå skal menneskene lære at jeg ikke er lett å glemme.'

Jupiter kalte til seg den kløktige smedguden Vulcan, hvis verksted lå dypt nede i et fjell der ildene brant i tusen farger. 'Form for meg en kvinne av leire,' befalte han, 'like vakker som en sommermorgen. Hun skal være den første kvinnen på jorden.' Vulcan satte i gang og formet ansiktet hennes og hendene og skuldrene like omhyggelig som om han laget en statue av sølv. Da hun var ferdig, blåste gudene liv i henne, og en etter en kom de frem for å gi sine gaver. Venus ga henne skjønnhet. Mercurius ga henne ord som klang som musikk. Apollo lærte henne å synge. Minerva vevde til henne en kappe lys som måneskinn.