Daidalos og Ikaros

For lenge siden, på den varme øya Kreta midt i det blå havet, levde det en mann som het Daidalos. Han var den dyktigste håndverkeren i hele verden. Hendene hans kunne skjære i tre så det så ut som om det pustet, og bygge maskiner som ingen andre engang kunne drømme om. Kongen på øya het Minos, og han hadde kalt Daidalos hit for å bygge noe helt merkelig: en stor labyrint med så mange ganger og vridde korridorer at ingen som gikk inn noensinne skulle finne ut igjen. Ved Daidalos' side var alltid sønnen hans Ikaros, en gutt med krøllet hår og øyne så blå som havet utenfor vinduet.

Daidalos arbeidet lenge med labyrinten. Han tegnet kart på pergament, han målte og regnet, han lot tusenvis av steiner bli båret dit og satt på plass. Da den var ferdig, var den så innfløkt at den lignet elven Maiandros, som flyter framover og bakover på sin vei mot havet. Kong Minos var fornøyd og takket Daidalos. Men etter en tid ble kongen sint på ham for noe som verken Ikaros eller noen andre helt forsto. Minos befalte at Daidalos og sønnen hans skulle stenges inne i et høyt tårn på øya. 'Her skal dere bli,' sa kongen, 'og aldri mer forlate Kreta.'

I tårnet sto det ett eneste vindu, høyt over havet. Ikaros presset nesen mot steinrammen og så ned. Langt under dem braste bølgene mot klippene, og hvite måker kretset rundt båtene i havnen. 'Far,' sa han, 'kan vi ikke ta en båt og seile bort?' Daidalos ristet på hodet. 'Kongen vokter hvert eneste skip,' sa han. 'Soldatene hans gjennomsøker hver last før den får lov å forlate øya. Den veien er stengt for oss.' Han satte seg på en trebenk og så lenge ut gjennom vinduet. Han så svalene stryke forbi, og et smil vokste sakte fram i skjegget hans.

'Ikaros,' sa Daidalos til slutt, 'kong Minos rår over land og hav. Men over luften rår han ikke. Den veien skal vi prøve.' Gutten forsto ikke helt hva faren mente. Men neste morgen begynte Daidalos å samle fjær. Han plukket opp hver eneste hvit dunfjær som vinden hadde båret inn gjennom vinduet. Han byttet brød mot fjær med vakten utenfor døren. Han sendte Ikaros ut på den lille terrassen for å lete etter måkefjær mellom steinene. Snart hadde de en haug så stor som en sovende katt, myk og skimrende i lyset fra vinduet.