Kong Midas og den gylne berøringen

For lenge siden, i et land som het Frygia, regjerte en konge som het Midas. Palasset hans sto på en høyde mellom olivenlunder og vingårder, og veggene var malt i varme farger som lyste i kveldslyset. Kong Midas elsket vakre ting mer enn noe annet. Han elsket glitrende mynter, han elsket pyntede beger, han elsket alt som skinte. Aller mest elsket han den lille datteren sin Zoë, som hadde øyne så brune som honning og en latter som klang gjennom palassets ganger. Men iblant, når han satt ved gullkistene sine, glemte han nesten å se opp på henne.

En morgen kom noen bønder opp til palassporten med en gammel mann som de hadde funnet sovende blant rosene. Mannen hadde hvitt skjegg og en krans av vinløv på hodet. Han lo og sang, for han var litt forvirret og kunne ikke huske veien hjem. 'Dette er Silenos,' sa Midas mildt, for han kjente igjen den gamle mannen med en gang. 'Han er venn av guden Dionysos, vinets og gledens gud. Han skal behandles som en æresgjest.' Bøndene bukket og gikk, og Midas tok Silenos i hånden og førte ham inn i palasset.

I ti dager og ti netter beholdt Midas Silenos hos seg. Det ble fester med fløytemusikk og dansende tjenere, skåler med druer og fersken, og varme brød som ble båret inn på store sølvfat. Silenos fortalte gamle historier om skoger og elver, om guden Dionysos og vognen hans trukket av leoparder, og kong Midas lyttet som et barn. Da den ellevte morgenen kom, la Midas en kappe om Silenos' skuldre og fulgte ham selv tilbake gjennom fjellene, helt til en lysning der Dionysos ventet. Den unge guden smilte bredt da han fikk øye på sin gamle venn.

'Du har vært god mot ham som var min lærer og nesten min far,' sa Dionysos. 'Be om hva du vil, kong Midas. Hva enn du ønsker, det skal være ditt.' Midas tenkte på kistene sine og på solens stråler og på alt han elsket som skinte. Og uten å tenke seg ordentlig om sa han: 'Jeg ønsker at alt jeg rører ved skal bli til gull.' Dionysos rynket litt på pannen. 'Det er ikke et klokt valg, min venn. Er du sikker?' Midas nikket ivrig. 'Da skal du ha det,' sa Dionysos sakte. 'Men husk dette øyeblikket.'