Atalanta og de gylne eplene

For lenge siden, i et solfylt land der olivenlunder skalv i vinden og fjellsidene lyste av vill timian, levde en jente som het Atalanta. Ansiktet hennes var, sa folk, altfor guttete for en jente og altfor jentete for en gutt, og hun løp fortere enn noen annen i hele Arkadia. Med bue over skulderen og pilkogger ved siden streifet hun gjennom skogene og kjente hver sti og hver kilde. Da faren hennes en gang spurte et gammelt orakel om fremtiden hennes, kom svaret stille og tydelig: 'Atalanta, gift deg ikke. Ekteskap vil bli din ulykke.' Hun lyttet nøye. Så snudde hun ryggen til torget i landsbyen og gikk tilbake inn i skogen, der hun hørte hjemme.

Men en jente som løp fortere enn hindene, kunne ikke skjules lenge. Fortellinger om henne fløy fra by til by, og snart kom unge menn fra nær og fjern for å beile til henne. De stod i farens gård med blomster og løfter, men hun ville ikke gifte seg med noen av dem. Til slutt fant hun på et vilkår som skulle skremme dem alle bort. 'Den som vil ha meg til kone,' sa hun, 'må kappes med meg i løping. Slår han meg, blir jeg hans. Men slår jeg ham, må han betale med livet.' Hun håpet at de harde ordene skulle jage hver eneste en. I stedet kom det flere. For hun var vakker som en daggry, og mennesker er av og til modigere enn kloke.

På hver konkurransedag samlet hele bygden seg på den lange sandige banen. Atalanta lot kappen sin falle og stod klar i en kort hvit drakt, lett som vinden. Da startsignalet lød, fløy hun av sted som en pil. Solen glitret i håret hennes, som lå over skuldrene som en gyllen sky, og kanten av kjolen flagret etter henne. Føttene rørte nesten ikke sanden. Og hvor fort frieren enn løp, gled hun forbi ham som om han stod stille. Den dagen, som så mange dager før, gikk det som hun hadde lovet: den unge mannen løp sitt siste løp. Folket sukket og vendte hjemover, og Atalanta gikk tilbake til skogen uten å se seg tilbake.